Jeg kan prøve å kommunisere hva som helst, fra det mest elementære hverdagslige som huskeliste til butikken, planlegging av dagen til kanskje et spørsmål om hva han har gjort den dagen, eller mer viktige ting som å gi beskjed om at jeg skal noe en ettermiddag og må sjekke om han er hjemme med ungene, plan om hvem som skal hente på skolen eller kanskje jeg bare har noe gøy å fortelle.
En ting er helt sikkert; klør Ørjan seg på ballene så hører han ikke et ord hva jeg sier. Ikke et ord. Han ser på meg men blikket er tomt. Det er ingen hjemme. Jeg hever stemmen men til ingen nytte. Innledningsvis sier jeg: «skal vi finne ut av dette nå?» Og han svarer «ja», men der er bare autopiloten som slår inn, for han har ikke peiling på hva det er jeg står og sier, to meter foran han.
Halloooooo…..! Kan jeg si høyt. Er du der?? Jorda kaller! -Et fårete glis kommer frem, men ingen er hjemme. Slaget er tapt for lengst. Lommetennis er åpenbart ikke mitt spill, jeg er sjanseløs mot de to bjellene som han er så stolt over. Jeg lurer på, hvordan hadde han reagert dersom jeg hadde stått og klødd meg på skrufsa hele dagen..?
Les Ørjan Burøes manneblogg HER
