Å våkne midt på natta, av noe som får kroppen din til å instinktivt reagere. En lyd. En følelse. En bevegelse. Du skjønner ikke helt hva som skjer men kroppen din går til aksjon umiddelbart mot en knott på 22 kilo som har sneket seg i seng ved siden av deg. Du tar tak i skuldrene hans, drar han opp og holder han utfor sengekanten. Akkurat litt for sent. I det han kaster opp ned på gulvet, forhåpentligvis ikke der iPaden og klærne ligger, kjenner du vått oppkast ved låret ditt der dyna er. -Du skjønner nå omfanget av jobben du har foran deg. Det første du gjør er å ta den lille syke på badet, spyle han raskt i dusjen, rulle han inn i det største håndkleet du finner og legger han i sin egen seng så han kan sove videre. Så begynner drittjobben. Skifte sengetøy, finne nye puter i skapet (for de ble våte helt inntil dunet) og vaske gulvet mens du brekker deg. -Og for all del vaske seg selv.. Det er lite digg å legge seg igjen og oppdage en liten, men du verden så illeluktende flekk i håret ditt. Omsider etter at du er ferdig og kraftig medtatt skjønner du at resten av natta vil du ligge på nåler i tilfelle det skal skje igjen. Dette var natta mi, natt til morsdagen som med brask og bram skal feires. Og det med god grunn. Jesus det er tøfft å være mor av og til. Burde det ikke strengt tatt være smusstillegg for sånne jobber? Som tillegg på barnetrygden? Det var det jeg tenkte på i sinne i natt mens jeg tappert brakk meg. Da var jeg helt overbevist om at det hadde hjulpet på humøret i innsatsen som måtte gjøres. Og så natt til morsdagen da! Det var heldigvis bare en engangshendelse i natt, men når jeg stod opp så jeg at genseren til mamma som jeg har siklet etter lenge hang på en dør og hadde i forbifarten fått en stripe oppkast på seg. Æsj. Nå må jeg vel rense den også.
