Det ble stille en stund. .

Fra meg. Det er underlig hvor livet er uforutsigbart, eller, forutsigbart er vel nettopp det det er. Vi vet alle hvor veien bærer, vi vet bare ikke når, og hvordan. Og vi blir tvunget til å tilpasse oss… livet. Jeg måtte reise til hjemtraktene mine denne helgen for å være sammen med familien min og en av oss som er syk. Veldig syk. Syk. For et stygt ord. Jeg reiste opp hit i går kveld og sammen med en sterk lillesøster som var veldig god å holde i hånden dro vi til sykehuset. Det var skummelt, men det føles bedre etterpå og jeg er veldig glad jeg er her nå. Det er godt å tillate seg å kjenne litt etter iblandt. Jeg er bare ikke særlig flink til å kjenne etter når det gjelder meg selv. Men i dag har jeg følt på hvor glad jeg er for det jeg har. Jeg har nytt den friske høsten, lagt merke til solens skinn i duggdråper i gresset. Jeg har lekt ute til jeg ble våt på beina og spist overmodne plommer. De smakte nydelig..