Jeg var i et møte i dag og så på vei ut døra at behovet for vedlikehold av brunfarge var akutt, så jeg smurte bein og armer, tok på klær og gikk. Selvbruning har blitt så bra nå at det ikke lukter noe likevel, og denne klisser ikke heller. Det jeg derimot ikke tenkte på, var å sjekke været. På veien hjem skjønte jeg at dette gikk den gale veien.
Den truende svarte himmelen. Den iskalde vinden. Den karakteristiske lukten.
Jeg droppet de siste ærendene jeg hadde planlagt på veien hjem. Jeg satte opp farten, jeg nesten småløp hjemover. Jeg så meg over skulderen som om jeg ble forfulgt. Jeg følte trykket i brystet og panikken steg. Da jeg rundet det siste kvartalet og jeg kunne se huset jeg bor i kjente jeg håpet stige, en lettelsens glede meldte seg og …da kjente jeg også den første… regndråpen. Faen er det mulig, tenkte jeg, og så vet jeg ikke mer før jeg befant meg i et trollkjerringvær uten sidestykke. Jeg tror jeg lagde en lyd til og med da de iskalde regndråpene ble til en kald dusj i det varme sensommerværet.
Jeg kom meg hjem, men helt uten selvbruning på kroppen. Jeg får prøve igjen, i natt.
