Jeg gikk på yoga i går, sånn helt alene, uten noen å dele konsekvensene med. Det gjorde jeg fordi JEG trenger det, en liten time der jeg kan være tilstede i meg selv og lande litt i hverdagskaoset.
Instruktøren sa en så fin ting, da hun kom ut av en posering med rumpa i været, ett bein bakover som nesten nådde nakken, og jammen fikk hun høyre albuen ned i matten.
«Nå skal du være fornøyd med øvelsen du har gjort, uansett hvor langt inn i den du kom. For nå har du brukt både fokuset ditt og kroppen din, og det er det det handler om»
Så da kunne jeg ta ned foten min fra bak hodet, neida. -Men da var jeg faktisk ganske fornøyd med meg selv, selv om jeg ikke er en akrobat. For det som har hindret meg i å gå på gruppetreninger før er redselen for å ikke få det til. Men nå gikk jeg likevel da, hurra! Neste gang så klarer jeg sikkert bittelitt mer 🤗 Øvelse gjør mester!