I dag reiste min kjære mamma hjem til Sunnmøre igjen, hun har operert og går på krykker, og vil egentlig ikke snakke så høyt om det til noen men jeg har snappet henne i hele dag og insisterte på at hun skulle sitte i en rullestol på Gardermoen så da ble vi på en måte lagt merke til uansett så sorry mams, I love you <3 Jeg fikk til og med sette en sprøyte på henne, jeg tror videoen ligger på snapchat enda. Men grunnen til at jeg skriver om det er at når vi kom til flyplassen og jeg som er lett til beins leverte koffert og ordnet med en rullestol og måtte ha noen papirer for å få bli med inn for å følge henne til gaten (hun skulle til gaten heeelt i enden) osv så opplevde hun flere ganger å bli snakket over hodet på. Folk henvendte seg til meg som om jeg var en verge og hun mer hjelpesløs enn en fot hun ikke kan gå på. Er det sånn det er å sitte i rullestol? Blir man ikke oppfattet som et selvstendig menneske? Det er kanskje noe å tenke på, jeg fikk meg ihvertfall en liten vekker.
Det øyeblikket du oppdager at du har gått den på en kalorismell, selv før du har fortært den. Mandelstagen var vekke før jeg rakk å passere Kløfta på tilbakeveien. Bildet server ikke mandelstangen rettferdighet, den er enorm.
Det øyeblikket du innser, nok en gang, at leppene dine ikke er 22 år og fyldige lenger og at du aldri ALDRI kommer til å se sexy ut sugende på et sugerør.
Det øyeblikket når du kommer hjem og får beskjed om at bebisen akkurat har sovnet og du innser at du faktisk kan innvilge deg en powernap. Hallelujah.
