Etter to døgn med mye soving mellom slagene har jeg endelig kommet meg litt på pluss, og spesielt etter i dag da Ørjan dro alene med de større barna til dyrehagen slik at jeg og Dex fikk hele dagen for oss selv. Siste månedene har jo bestått i nattevåk og sjonglering av ja, livet. Det er sant som de sier; én er en og to er ti!Det nytter ikke å dra på stranda med en så liten en så jeg gjorde det jeg liker aller aller best, vi ble hjemme og jeg dro dyner og håndklær til terrassedøra slik at jeg kunne ligge i sola og han i skyggen og samtidig se hverandre og underholde hverandre.Det ser ikke sånn ut men rompa mi er mørbanka etter gårdsgens squatchallenge i regi av Leah. Puh! Jeg sliter skikkelig med å komme i gang med treningen og får helt sjokk når jeg først gjør noe og merker hvor dvaske musklene mine er. Det kjennes ut som en brøddeig som har hevet for lenge og så utsettes for kald trekk. See the picture? (Nei, jeg har ikke nærbilder.. )Men jeg vet jo at når jeg bare kommer i gang og over den første kneika så går alt mye bedre og jeg nyter å trene men akkurat nå er det bare HAT. Og tanken på å trene er enda verre, men nå i ferien så skal SKAL jeg komme i gang, banna bein.
