Jeg våknet i går morges til en liten fyr som satt i sengen, og klappet! Ørjan har øvd med han hver dag hele ferien og så plutselig løsnet det, kjempegøy! Jeg vekket Ørjan hardt og brutalt og han skjønte ikke hva jeg maste om først men når det gikk opp for han i ørska at det var Dexter og klapping jeg maste om så spratt han opp med et megaglis og jeg vet sannelig ikke hvem som var mest stolt, han eller Dexter selv.
Tenk å våkne en morgen, og ha knekt en kode man lenge har forsøkt å løse? Det må være helt fantastisk. Så sorgfritt, så bekymringsløst, så stolt av seg selv.
Her er klapper`n, ett døgn senere, som om han aldri har gjort noe annet: