Jeg liker fine kopper. Det spiller ingen rolle forsåvidt om de er dyre eller billige, men jeg har to stykker som jeg liker ekstra godt og som går veldig fint sammen med mine Kremmerhus-kopper, som er av det rimeligere slaget. For litt siden knuste èn av desse fine koppene (heldigvis av meg) og nå når vi driver å innreder leiligheten så tenkte jeg å påkoste meg noen flere av samme typen for å ha hengende synlig på kjøkkenet. Lykkelig gikk jeg til butikken jeg kjøpte de i ifjor og de hadde de heldigvis enda, og jeg stilte meg i kø; «-Hei, jeg skal ha noen kopper som står her borte jeg.» sier jeg da det blir min tur og ekspeditøren i pen dress blir med meg til det området i butikken der serviset står. Jeg fortsetter: «De i gull innerst i hjørnet der, uten asjett.» Så sier han: «Er det de nye du mener?» Jeg ser nå at det har kommet en ny versjon som står ved siden av, med samme utforming, men annerledes design på gullet. Jeg vurderer de et nanosekund og konkluderer veldig kjapt at neida, jeg vil fremdeles ha de jeg kom inn for å kjøpe så jeg svarer svarer: «Nei, de ..-gamle.» Og der kom den trykkede stemningen. Med ett følte jeg meg så.. jeg vet ikke. Det var som at hele auraen utsondret av ekspeditøren «Å herregud de GAMLE? De er jo SO LAST YEAR» Han sa såklart ikke det. Han sa derimot (etter en ubehagelig kunstpause); «Jeg skal sjekke om vi har noen på lager. Hvor mange skal du ha?» Jeg svarer knust: «-Tre.» Imens han leter de frem så ser jeg på de «nye» og ser at de koster nå ti kroner mere enn de «gamle» som fremdeles koster 279,- Hadde de i det minste vært på salg hadde jeg kjøpt hele jævla serviset bare på pur faen. Varene ble pakket inn i stillhet, kortautomaten rettet mot meg og så til slutt posen med innpakkede kopper og et enkelt «Sånn, versågod.» Ingen øyekontakt. Ikke et smil. Og jeg gikk derifra med mine nye kopper, og graviditetshormoner, og følte meg bare «so last year». Asshole. 
