En merkelig balanse

Jeg forsøkte å få til et skrytebilde av at jeg var på trening men egentlig så hater jeg det akkurat her jeg står og presser fram et smil. Her er et mer passende bilde.

Men, etter trening så ER jeg glad for at jeg gjorde det og jeg har faktisk trent omtrent tre ganger i uka i hele desember. Jeg har kjøpt noen PT timer også (jævlig mange faktisk, men ikke si det til Ørjan) for å ha noe som drar meg på trening og det er den eneste egentiden jeg har nå med både juleforberedelser og Ørjan i gips.

I går var vi på juleavslutning på skolen til eldstemann og da hørte jeg en mamma som sa at hun hadde hatt hodet så fullt med forberedelser til en foreldrekatte til ett av barna at hun ikke hadde fått med seg nissefesten i barnehagen til det andre barnet. Det gjorde meg litt glad, ikke fordi barnet ikke var kledd i rødt som de andre barna men fordi jeg da ikke var eneste forelderen som hadde rotet det til, for jeg selv gikk glipp av Dexters juleavslutning i hans barnehage. Det er bare syngende flaks at han ble hentet tidlig den dagen.

Jeg sovnet klokka 20:45 i går kveld.

Jeg kjøpte inn papperkakehus for tre dager siden men det eneste vi har rukket å gjøre med det er å spise opp alt godteriet. Eller, JEG har spist det opp, sakte med sikkert. Pepperkakehuset står fremdeles umontert. Eneste trøsten jeg har er at ingen i huset engang vet at jeg har kjøpt inn og at jeg har trent tre dager i uka. Det er jo en slags balanse ikke sant..?

Det er så godt at livet hele tiden serverer nye dager. I går var det crap, i dag er det bedre. Mye bedre.