Det var litt rart å dra til Tomter gård i helgen og plukke mais, sist jeg var her var ikke lenge etter at jeg var ferdig med strålebehandling og.. ja, kroppen husker sånne rare ting. Lillesøsteren min var gravid og vi tok turen først og fremst for guttene sin del og så var det en veldig lavterskel aktivitet for meg å være med på. Når jeg ser på bildene fra den dagen nå så ser jeg at jeg var jeg helt grå i ansiktet, som er i sterk motsetning til i dag når jeg føler at jeg har fått mye tilbake.
Jeg burde jo føle begeistring over det, og det gjør jeg virkelig, men det henger et alvor over det som mest gjør meg ydmykt takknemlig over at jeg i år kan dra og plukke noen dumme mais, alene som voksen, sammen med ikke bare egne barn med vennene deres også. Og det uten noen problem (jeg kjeftet litt da de hadde prompekonkurranse i bilen og jeg skulle rygge) (så prompet jeg og da vant jeg).
Jeg orker faktisk ikke vise bildene fra i fjor, de er det de var og jeg mente ikke å dra det opp sånn egentlig, men jeg har kjent så veldig på det og det jeg sitter igjen med nå er en respektfull og ydmyk følelse, helt inntil beinet og hjerterota, over å være i live i dag og ikke minst på beina igjen, selv om det tok lang tid.
Jeg har fremdeles en vei å gå, men det er LYS i tunnellen!
Skjorten min er forresten fra Drys, den er skikkelig digg 🙂