For en strålende innsats!

Da er siste ytre stråling er unnagjort! Hipp hurra!

Stråleteamet feiret med å gi meg ekstra fine tegninger istedet for de vanlige kjedelige kryssene. Altså, forever LOVE til denne gjengen her på SB10 på Radiumhospitalet, som har møtt meg med et smil hver eneste dag, sett meg i all verdens tilstander og utviklet et personlig forhold til blæra mi. (Den må være så og så stor før stråling og de tar bilde for å sjekke at alt ligger der det skal).

Musikklista har vært et kapittel for seg selv, vi har ledd godt når det har jamret «-no more, no more, no more, no more! Hit the road Jack..» fra høyttaleren.

Eller: I didn’t mean to hurt you..

Eller: Girl you shine!

Det toppet seg egentlig med galgenhumor da de tok meg på ordet og satte på musikken fra Chernobyl, etter at jeg hadde spøkt med det.

Men. Tenk at disse menneskene vet akkurat hva de skal gjøre for at jeg skal få se barna mine vokse opp. Herregud for en takknemlig jobb de har. Herregud så takknemlig jeg er. Det river i hjerterota.

Nå har jeg to uker foran meg med noen større strålinger, de har jeg gruet meg til men med den ekstra energien jeg fikk etter at cellegiften forlot kroppen så føler meg meg klar. Det blir ikke gøy og jeg vet heller ikke hvordan jeg vil reagere på den store strålemengden men jeg er ikke så redd som jeg var og da er jeg også mer forberedt på å ta det som kommer.

Forberedelsen starter med en date med denne, wohoo det blir gåsehud! (Tok du den?)