Forlatt feit komikerfrue

Jeg har da vært gressenke hele uka og ventet en etterlengtet mann hjem i går kveld.
Det jeg hadde glemt var at han via sms tidligere i dag kjørte trikset -jeg har overført xxx kroner til kontoen din, hjerte hjerte, kan jeg gå på Rubiconfesten i kveld?
-Jeg går alltid fem på og sa ja..

Men som sagt så glemte jeg helt at han skulle ut så jeg lot Theodor være våken til han kom, det kan være slitsomt nok i seg selv etter en lang uke, og jeg så egentlig frem til å slippe legging. Jeg var ganske trøtt også og så frem til å krype til sengs etterpå, i min manns armer.
Når han kom hjem og jeg skjønte at det bare var et kort stopp ble jeg både suur og irritert, mest på meg selv so  hadde glemt at han hadde fått «innvilget» utepass. men jeg klarte likevel å lire av meg;
-Åja, så jeg er ikke invitert jeg da? Neinei, klart det er jo ikke noe gøy for deg å ha meg hengende edru over deg.. Det var et skudd sendt for å treffe, hardt. Ørjan fikk nok blandede følelser og angret nok på at han i det hele tatt kom hjem, og hans siste håp var nå gavene han hadde kjøpt. Som denne kosebuksa, kjempefin ikke sant? Grunnen til at jeg skjønner at dette er en siste-liten-kjøpe-seg-fri-gave er at den er ganske uoverveid i.o.m at det er en bukse i str Medium og jeg er over 5 måneder gravid.
-Jeg fikk den ikke over rumpa engang. Jeg tror nok Ørjan hadde lyst å grave seg ned stakkar. Jeg lo det jo bort på en måte, men han kjenner meg og vet inderlig godt hvor knappene mine er.
Han har vært borte hele uka, kommer hjem i en halvtime for å dusje og snu i døra, og gavene får hans gravide kone til å føle seg feit og forlatt.. Det har ikke særlig positiv effekt. Her prøver han å gi meg hadetkyss, som ikke ble særlig lidenskapelig fra min side, og stemningen var til å ta og føle på.
Jeg klarer ikke la være å gi han dårlig samvittighet og henter frem den fæleste Marna jeg vet om; fornærma-Marna.
-Hun er kortfattet, stille og man blir fryktelig engstelig av å være rundt henne. Et lunefult og uforutsigbart vesen som kan få de fleste til å krympe seg. Men jeg skulle aldri prøve å få han til å ombestemme seg og bli hjemme, neinei, da blir jo jeg den store taperen og bitchen som nekter mannen sin å ha et liv. Sånt gjør jeg ikke. I stedet gnir jeg det heller inn så godt jeg bare kan og når stakkaren sitter i en taxi etterpå og tekster meg i et siste forsøk på å få en viss støtte slik at han kan ha det hyggelig med sunkne skuldre så møter han desverre bare det verre, -en iskald skulder.