Jeg var alene hjemme med guttene i går kveld siden Ørjan var på jobb og hadde skikkelig uflaks da baby D bestemte seg for å kjøre økedøgn. Jeg kan si det sånn at jeg opplevde det tøft å være mye alene med min første sønn når Ørjan var bortreist på jobb men å nå ha to stykker samtidig som begge trenger mor på forskjellig måte er nesten umulig å klare tilfredsstillende for alle parter. Snakk om å få kjenne på fortvilelse og utilstrekkelighet og tårene rant flere ganger. Men vi kom oss jo gjennom det på et vis og kroppen tilpasser seg det utroligste. En gang jeg var oppe for å drikke etter nok en ammerunde undret jeg meg over at Ørjan ikke var kommet hjem og han svarte heller ikke da jeg ringte. Så jeg fortsatte å ringe han mens jeg så etter han i huset og etterhvert ble jeg sint for han burde vær-så-god ta telefonen når jeg ringer for det er ikke ofte og alltid med god grunn. 
