Happyface vs madness

Her er alt som normalt. Vi skulle ha reist til konfirmasjonen for 13 minutter siden, og mamma står fremdeles i undertøyet og krøller håret på badet i kjelleren.

Stefaren min står stille (helt klar for lengst såklart) på verandaen og tar seg tålmodig en røyk.

Teddy sitter utslitt i stresslessen etter kampen for å slippe å ha på seg pentøy (i år slipper han bunad endatil..!). Jeg er forsåvidt klar, men prioriterer å plukke sammen alt jeg vet min kjære mor kommer til å glemme; talen, leppestiften, penn, ekstra ark, mobilen..

Til anledningen har jeg tatt på happy-face, det er når jeg er så stresset at jeg har lyst å få panikk og si tilfredsstillende stygge ting, men gjør det ikke.

Omsider kommer vi oss i bilen, jeg uten strømpebukse, upusset sølv, håret i en 30 sek flette, mansjettknappene i lomma og en brukket negl.

25 min forsinket sitter vi i bilen, så ringer Rita (storesøs, konfirmantens mor) og ber oss kjøpe med noen rundstykker for hun og guttene ikke har rukket å spise frokost, men er i det minste på plass. Mamma er klokelig stille, og bra er det at både hun, jeg og Sarah (lillesøs) også må på butikken for å kjøpe svarte strømpebukser. Yes, nå er vi på vei 🙂 (Og vi kom fram og fant setene våres akkurat i det de skulle begynne.)