Herregud hva har vi gjort

Rett etter innspillingen av den første podcasten i går så var jeg så opprømt og glad og fornøyd med å ha satt ut en ide til liv.. -Så våknet jeg brått i dag tidlig av tanken: Nei. NEI, dette kommer til å gå til helvete.

Herregud jeg må slutte å snakke meg selv sånn ned. Det er ikke bra. Hvorfor i all verden skal det gå til helvete? Altså, helt ærlig, jeg driter i om noen hører på engang. Sånn egentlig. Jeg er bare redd for at èn enkelt idiot skal si at det er dritt for det kan være nok det, til at man som menneske tar det mye mer til seg enn alle de andre som syns det er hyggelig å høre på. Vi mennesker er desverre skrudd slik sammen og kanskje er jeg litt ekstra følsom om dagen men vanligvis er jeg ganske god på å ignorere slike syrlige tanker.

Carina og jeg jobber sammen og vi snakker så mye om så mye rart innenfor vårt felt at det vi gjør er egentlig bare å skru på en mikrofon mens vi prater. Jeg er så glad i Carina for vi er så like og samtidig så ulike, vi har lik energi men utfyller hverandre kompetansemessig og vi snakker på telefonen hver eneste dag.

Vi starter helt fra gulvet, bokstavelig talt, for stolene våre er så knirkete at de vil bare lage masse ulyder så vi måtte faktisk sitte på gulvet på første innspilling. Det gikk fint! Vi får jobbe oss oppover etterhvert og investere i et par nye kontorstoler, (haha så søtt). Velkommen til kontoret vårt liksom, du får ta oss som vi er ♡ Carina sin kontorhalvdel er forresten mye ryddigere enn min..