Det er ikke til å stikke under en stol at livet er utfordrende under en skilsmisse, uansett hvor bra man tilsynelatende fikser det. En livskrise er det uansett. Og jeg kan signere på at det er mye tøffere enn jeg hadde forutsett. Emosjonelt.
Jeg er en person som tåler mye, i den grad at jeg kan strekke meg selv ganske langt og legge på mer og mer vekt, men jeg har mine grenser jeg også og til slutt blir det for tungt. Jeg møter meg selv litt i døra når jeg ser meg selv på Torpet, for jeg husker tilbake på hvordan jeg måtte jobbe med meg selv der inne for å møte fryktene mine. Og den enorme mestringsfølelsen jeg fikk erfare når jeg overkom dem. Nå derimot ser jeg den enorme kontrasten på hva jeg står i i dag, som er en seig, tung prosess der man kan tråkke så fort feil, konsekvensene er så kostbare.
Noen dager er jeg er vrak. Noen dager føles det bedre. Jeg er et par cm fra å møte på veggen, alle faresignalene blinker. Normalt hadde man tatt fri fra jobben, sykemeldt seg og tatt vare på seg selv, men man kan ikke akkurat ta pause fra en skilsmisse. Det er så mye som skal tas stilling til, i tillegg er man to mennesker som må jobbe beinhardt for å være enige, og det er ingen selvfølge. Det er hardt arbeid. Fatiguen min etter kreftbehandlingen er i full blomst, jeg mister hørselen på spesielt utfordrende dager og må skrive ned alt som skal gjøres. Jeg sover ikke uten hjelp og hodet spinner døgnet rundt. Jup, welcome to divorce life.
Fighteren i meg er likevel tilstede. Noen ganger ser jeg meg selv utenfra og tenker; Dette er noe du skal forbi. En dag ser du tilbake på dette. Jeg ser på hvert lille fremskritt som en seier og setter umåtelig pris på de gode stundene der smilet faktisk når øynene. Jeg insisterer på å ha gode stunder, selv om det ikke alltid blir det. Men jeg prøver. Jeg er jo en som heller ser etter løsninger enn å fokusere på problemet. Men jeg er også en som stiller meg selv gjerne sist i matkøen. Jeg er pragmatisk, men på egen bekostning.
Jeg føler meg som et sikringsskap. Med noen brytere som er heftig overbelastet, noen som kan skrus på og av som jeg selv vil, og noen det bare klikker for. Da må jeg sjekke kursene og sånn, og hvor ledningene faktisk går hen for en og annen feilkobling kan jo skje den beste. Men så skal man ikke leke elektriker heller da, så jeg må ringe han av og til og han prater meg gjennom flokene og gir meg litt ideer på hvor jeg kan starte, hvilke knapper jeg ikke bør trykke på og hva som skjer når jeg drar ut den ledningen. Jeg har en fin elektriker, men jeg vil jo også klare meg selv etter at jeg er ferdig koblet opp. Jeg vil være et godt sikringsskap som varer i mange år til. Jeg vil gjerne tåle litt overbelastning her og der, for det kan jo skje at man drar inn en SUB forsterker som man plugger i og kjører party?
Akkurat nå så er det noen sikringer som er gåen og strømnettet tåler ikke overbelastning. Så jeg skrur litt ned her og der og sparer strømmen til favorittpærene mine, de som lyser så aller finest.
I dag skal jeg lage meg selv en god dag <3
♥️
Ta vare på dej sjøl❤️
Takk for at du deler 🤗
Har vært gjennom dette selv, blir 4 år til sommeren! Er utrolig tungt og vondt, første året var jeg inni et vakuum, husket ikke hva jeg hadde gjort el ikke, og det meste måtte skrives ned, heldigvis så hadde jeg 3 barn rundt meg 50% , når jeg ikke hadde barna så var jeg mye på jobb for å slippe å sitte hjemme i stuen! Hjalp å kunne gå seg turer, holde meg i aktivitet! Var redd jeg aldri skulle bli meg selv igjen, men det gikk bedre og bedre etterhvert! Det som er vondest fortsatt er å ikke kunne få se barna sine hver dag, samtaler med X og føle at man ikke kan gi barna det man ønsker og livet ble ikke sånn man så for seg! Sender deg mange klemmer ❤️ Du er en tøff dame og dette kommer til å gå bra ❤️
Ta vare på på deg sjølv i den tunge tida du går igjennom, og husk at bak skyene er himmelen alltid blå 🌬️💕🤗
Håper det blir lettere med tiden fine Marna. Det er utrolig hvor sterke vi mennesker kan være når vi trenger det. I ettertid kan en lure på hvor en fikk energien fra til å komme gjennom det. Du kommer deg gjennom dette også, du kommer ut på andre siden sterkere, noe annerledes, bedre kjent med deg selv og dine behov. Og når du har kommet til rette og får ting på avstand, så håper jeg at du møter en som er deg verdig og du får den kjærligheten du fortjener <3 God klem fra meg!