Silent night sier de, hah! Er det når ungene endelig har lagt seg og det er mulig å faktisk få gjort noe da eller?
Jeg må bare kalle en spade for en spade og innse at jeg får ikke gjort noe som helst som krever et snev av konsentrasjon, når ungene er hjemme, våkne og ved bevissthet. Kanskje det er bare meg, men mamma-antennen min reagerer bare de er i nærheten av meg. Det er som at hjernen alltid stiller seg til deres disposisjon og automatisk forventer et eller annet spørsmål, et «hvorfor det» eller en akutt utrykning for å redde glasset som hjernen registrerte veltet-triller-retning-parketten.
-Så, å holde koll på hvem julegave som skulle pakkes inn og legges i hvilken pose..? Glem det.
Jeg må insistere på egentid for å fungere og få ting gjort. Jeg snakker ikke om spa og tur til frisørden, de fleste vet at det har jeg prioritert vekk for lengst. Nei det jeg mener med egentid er litt jævla stillhet. Om jeg skal klare å bli ferdig med de helevets julegavene så må jeg ha litt fred til å tenke. Pardon my french.
Jeg har såklart en løsning:
Happy wife, happy life!
