I fjor sommer var jeg helt besatt på å ta dykkerlappen så snart jeg var ferdig med kreftbehandling. Jeg har en sterk følelse på at jeg hører hjemme under vann og jeg har både dykket med instruktør og snorklet i syden. Det er så stille under vann, det liker jeg. Å bare få være i sin egen verden, uten å bli mast på. Digg.
Det å bestemme meg for å ta dykkerlappen opplevdes veldig befriende og brusende og jeg gledet meg veldig. Men i år har det hittil ikke blitt dykkerkurs på meg, uhm.. jeg skulle ønske jeg hadde en god unnskyldning men jeg ble litt mindre ivrig etter at jeg stilte med dykkerdrakt på stranden og fikk en reality check..
Norsk vann er jo dritskummelt! Altså, jeg kan ta krystallklart tropisk vann for da SER jeg jo krokodillen og haien komme på lang avstand. Men vannet vårt her hjemme er jo rene skrekkfilmen! Gudene må jo vite hvilke monstre jeg kan møte på bak tang og tare, alger og grums.
Så nå er jeg skikkelig usikker! Tør jeg dette? Er det rette sporten for eksponeringsterapi? Blir det dykkerlappen på meg i år, eller in a while, crocodile?
