Indre og ytre demoner

Lip Sync Battle i går.. Jeg har ikke hatt så mye nerver på lenge men likevel så var det ikke nervene som var verst, det var å oppdage hvor forknytt jeg har blitt! Jeg som alltid har vært så frittalende og brautete, nå stod jeg plutselig foran meg selv, på en sceneprøve, og ikke klarte å slippe meg løs. Herregud for et slag i trynet.
De siste årene med bloggen i media osv har vingeklippet meg, og det så jeg ikke før nå, sånn skikkelig ihvertfall. Jeg har hatt flere stunder der jeg har hatt lyst å uttale meg i saker osv men ikke gjort det fordi jeg ikke har hatt overskuddet til å stå i stormen med småbarn på armen, for det koster både energi og ikke minst tid. Men at jeg skulle samtidig bli redd for, jeg vet ikke.. hva andre folk syns?? Når ble jeg det? Utover det som er normalt altså?

Det var da jeg hadde svettet meg gjennom sceneprøven og den var over at det gikk opp for meg. Jeg hadde en sele rundt hofter og lår som jeg måtte ha hjelp til å ta av og gamle-Marna hadde bare ropt tørrt ut «Kan noen hjelpe meg ut av denne knulleselen?» -Men jeg stoppet meg selv, jeg turte ikke. Det øyeblikket skjønte jeg at her har jeg mistet en stor del av meg selv. Jeg har blitt prippen. GRØSS!

Jeg gikk rett til han her over og freaket ut, og han kunne bekrefte at jepp, det stemmer mor. Men i dag er dagen for å drite i det og gi alt, for holder du tilbake på scenen så driter du deg ihvertfall ut. Og så fikk jeg en klem, før vi gikk tilbake til kamp-modus i sminkerommet.

På makeup var heldigvis Storm Pedersen, han er så god å snakke med. Jeg fikk hashtag #gifaen i mental gave, jeg elsker den. Storm hadde med seg Truls på jobb, vi ventet til «pappa» snudde seg vekk og så…

Klinte vi til!

Jeg vet ikke hvor mye jeg kan avsløre om gårsdagen, men det skjedde så mye denne kvelden at jeg klarte ikke sove når jeg kom hjem. Og jeg som har sovehjerte som en bjørn i dvale så når jeg ikke får sove, da har det hendt mye. Jeg var så oppspilt i alle retninger og Ørjan kom ikke hjem fra legevakta før klokka 03 med bekreftet det vi egentlig alle skjønte; Akillesen røket tvert av.