Jakten på stinkende mus

Første sommeren vi bodde her så opplevde vi at det var en veldig merkelig lukt på soverommet, som ble bare verre og verre, og vi skjønte virkelig ikke hva det var. Jeg kunne våkne på natta at at lukta reiv meg i nesa. En søtlig, men beisk lukt. Jeg hadde aldri kjent noe lignende så jeg klarte ikke sette fingeren på hva det var.

Et par uker tidligere så hadde vi en mus som hadde kommet seg inn mens vi bygget, og Ø lette fælt etter den men så var den borte så da hadde den vel kommet seg ut igjen, tenkte vi.

Da tok vi feil. Lukta på soverommet viste seg å komme fra ene ikea kommoden, som har en liten åpning øverst på skuffene. Jada, der hadde musa endt sine dager og lå til full forråtnelse blant (heldigvis) hans klær.

Jeg kastet opp da jeg så den.

I dag kjente jeg denne lukten igjen. Lukten av død.

Jeg freaket ut for vi hadde jo en mus her for halvannen uke siden som vi riktignok fant, men katten har hatt en tendens til å levere oss levende offergaver etter at marsvinene reiste på ferie. Takknemlig sådan, skjønner det, men han er en terrorist som liker å leke med musa til det ikke er mer igjen av den. Så muligheten for at ei mus har kommet seg vekk fra han og søkt tilflukt i en skuff eller skap er absolutt aktuell.

Rommet til D ble gjennomsøkt.

Alle bokser med leker bært ut. Skuffer og skap gjennomsøkt. Ø klarte ikke dy seg da han åpnet ene skuffen og skremte meg så jeg brølte og tisset på meg. Det var brutalt. Tanken på å se en råtten mus en gang til vekker traumatiske minner i kroppen.

Så fant vi synderen.

Denne stod i bokhylla.

Det er fireåringens konglesuppe. Den stinker død og fordervelse, verre enn død mus tør jeg påstå.

Jeg har skjelden vært så glad og så kvalm på samme tid.