Da jeg stod på Zumba timen i går, for første gang på en stund og følte meg bare teit, jeg fikk det ikke til, klarte ikke henge med. -Så tenkte jeg at sånn har mange det! Det er ikke slik at alle de andre er Zumba-meistere og så kommer dumrian meg og ser ut som et bortkomment esel.
Alle har vært der for første gang, en gang.
Et raskt overblikk på de andre på timen viste stor variasjon i måten de trente zumba på, det var ikke sånn at jeg kom til en Jane Fonda time som så ut som en musikkvideo akkurat. Det jeg så var mange damer som virkelig koste seg med treningen på hver sin måte, en kom til og med med en liten ekstra piruett på slutten av en sang. Så herlig!
Og der stod jeg bakerst, sur og ville gi opp.
Jeg bestemte meg for å fullføre timen uansett hvor innbitt og sliten jeg ble. Jeg er Zumba-fersking. Da vi var på treningstur så kjente jeg også på irritasjonen den første timen med han hotte duden, men neste ble kjempegøy, for da visste jo kroppen litt mer hvor den skulle. Nå var jeg rett og slett tilbake til den første timen. Jeg minnet meg selv på hvorfor jeg var sur. Det var ikke instruktøren sin feil, selv om det er dumt med 3x repitisjoner. Det var kun meg, som IKKE trives med å gjøre ting jeg ikke kan, for det gjør jeg pisse usikker.
Så konklusjonen er: Gå på Zumba, eller hva som helst annet, selv om du ikke tror du får det til. Ingen får det til i starten, det er heller ikke forventet.
Jeg skal på ny time på mandag 😀
