Jeg er voksen, men er jeg størst?

Å ha stabilt blodsukker er en fordel når en skal hente barn i barnehagen og en kjempegod unnskyldning ovenfor en selv til å kjøpe seg en «sunn» sjokoladebar på butikken på veien dit. Det er bare det at man blir uglesett av de andre små i garderoben og i trappa opp mot avdelingen i den sukkerreduserte barnehagen. Laaaange blikk rettet mot munnen din. Måpende, noen åpner munnen som om de ville si noe..

Jeg strider mot meg selv og lysten til å utbryte: Hva da?? De er jo små, de skal ikke få ødelegge gleden min av denne fornuftige godbiten. Jeg stiller meg heller i et hjørne og spiser grådig opp sjokoladen min så ingen unger ser det og får kommentert det med hverken blikk eller ord. Jeg er jo voksen! Jeg vil da kunne spise en sjokolade når jeg vil! Jeg kan å begrense meg, det kan ikke dere..! (Njeh, jeg kan ikke begrense meg, men det vet ikke de, de er fem år.)

Så tripper jeg uskyldig og med en bismak i munnen og sinnet opp den siste trappa til min lilles avdeling og blir møtt av er lykkelig barn som sikkert har spist gullerøtter hele dagen. Jeg får en kjempeklem og et kyss og et spørsmål: -Mamma hva lukter det av munnen din? F%€>*kr& er det mulig, de avslører jo alt! Må sjokoladespising i ukedagene bli som smugrøyking i tenårene? Neste gang skal jeg sitte på trappa på butikken og huske å kjøpe tyggis..!