Ørjan handlet middag i dag og kom hjem med både smågodt og annet snacks og jeg tittet ned i posen og gremtes; -ingen sjokolade? -Litt på tull, jeg trengte egentlig ikke noe snop, men da han gikk på butikken en gang til for å kjøpe det han glemte første runden (godt butikken ligger nærme) så kom han hjem med tre store sjokolader til meg. Flaks for han at jeg var sulten, ellers hadde jeg nok hudflettet han.
Utpå kvelden så datt jeg ned i sofaen og ble sittende og halvveis forsøkte å komme i gang med noe. Det ideelle hadde vært; blogg, tvserie og kanskje litt mailer til slutt. Men jeg ble sittende som en gås på facebook og gjøre absolutt ingenting, mens det plaget meg at jeg ikke gjorde noe som helst fornuftig. Å gjøre ingenting er nemlig aller best etter at man faktisk har gjort noe.
Da Ørjan var ferdig med sitt og kom til sofaen så han meg og sa;
Ø:Hva gjør du på?
M:Jeg bare sitter her og prøver å overbevise meg selv om at jeg har lyst til å blogge. Jeg er så tung i sinnet, jeg skjønner det ikke, det må være noe hormonelt.
Ø:Skjønner du virkelig ikke det..? Sier Ørjan mens han begynner å ta bilde av meg.
Jeg blir egentlig bare irritert over at han tar bilder av meg men så gir han meg telefonen og sier;
Skjønner du det nå da?
Så nå skal jeg kaste alt dette i søpla, det er som dop for meg, jeg trykker det uhemmet i meg og fornektelsen er total. Jeg smaker ikke på det en gang, jeg bare putter det inn, tygger og svelger. Gjentar. Gjentar. Åpner ny forpakning. Skyver vekk skyldfølelsen og fornuften. trykker i meg, smaker ikke på det, det skal bare inn og ned. Jeg er ikke sint (jeg er bare veldig veldig skuffa).
