I det siste har Ørjan vært mye mer hjemme enn normalt, også jeg de siste ukene, i sterk kontrast til sommerhalvåret med oppussing og høsten med Skal vi danse. Det er sånn «yesterday i hated you, today i love you og jeg holder til tider på å gå på veggene. Jeg har fått skikkelig overdose av han og i går kveld gikk jeg rett og slett bare og la meg før jeg sa eller gjorde noe jeg ville angre på da han brukte «litt» for lang tid på å bestemme seg for om han skulle trumfe gjennom at vi skulle se «vårt lille land» eller om vi skulle starte å se en ny serie sammen som jeg ville.
I dag tidlig skjønte jeg hva som egentlig stod på. PMSen raste i kroppen og jeg var forbanna fra det øyeblikket jeg åpnet øyelokka. Jeg snudde meg i sengen, så mannen ligge der og jeg tenkte at dersom han hadde forsvunnet.. så hadde jeg kanskje ikke savnet han.
Nok en gang tok jeg til fornuft og stod opp for å få i meg frokost før jeg begikk noe drap.
Jeg gikk opp trappa og det første jeg kunne se var en stor blomstebukett og et håndskrevet kort med hjerter som stod på kjøkkenbenken og tydeligvis ventet på meg.
Katastrofen var et faktum; -jeg hadde glemt bryllupsdagen.
Å Marna! Jeg er så glad for at dere er akkurat som oss andre når det kommer til hverdagsliv, forhold osv. Du er så god! Og ekte. Og DET trengs.
Herregud, for en befrielse å lese. Jeg har også dager hvor jeg tenker sånn om min mann. «Kan du ikke bare slutte å puste???» Men jeg ønsker jo ikke det, og når pms’en har roet seg, så angrer jeg for at jeg i det hele tatt tenkte det!
Jeg elsker å lese det du forteller, og ler mange ganger av dine historier. Elsker at du har sånn selvironi, og at du ikke tar deg så høytidelig. You made my day!