Jeg skal nå skrive åpningstalen til Ynghild som er leder i Sabona. Jeg håper du leser den. Jeg fikk den tilsendt skriftlig av Ørjan i går kveld (jeg var hjemme) etter showet og ble sittende lenge og gråte. Her sitter jeg med en mett småtjukk baby på fanget som raper høyt og godt etter hvert måltid, og jeg blir med ett obs på hvor utrolig heldig han er. Han kunne ha vært født et annet sted.
-I dag er det noen som tar farvel med datteren sin. Kysser henne mange ganger på kinnet. Lukter i halsen hennes. Graver seg i halsen hennes. TREKKER INN LUKTEN I dype drag for nesten å huske lukten. Kjenner på fingrene hennes. Ser neglene, hvordan de ser ut. Kanskje pappa ikke har sett på de neglene på en liten stund. Kysser de også. Akkurat nå legger han merke til hvordan akkurat bøyen er på lillefingeren. Kanskje han ser et tusjmerke og husker at den klarte de ikke å vaske bort sammen..
I dag går han ut døren for at han skal kunne komme tilbake og fremdeles kunne kjenne lukten av halsen .Han skal kanskje krysse en elv. En dag. Det er derfor han gjør det. Han skal kanskje krysse noen hav. Han har tatt et valg. For noen mnd. siden. I går. Eller i dag morges. Kanskje han ikke tok valget på ordentlig og bestemt, men lot noen andre gjøre det. Mor eller bror. Redde familien. Han er på vei. Krysser en grense nå. Kanskje mens vi sitter her så står han oppreist mellom fire hundre andre på en båt og kjenner vannspruten mot ansiktet og sulten gnager mens han intets holder på lukten. Inni datterens hals og hår. Han elsker henne over alt på jord. Han knuger seg til det. Og jeg tenker på hva han tenker mens jeg leser at båten hans synker. Kanskje han tenker at han skal være litt sterkere akkurat nå? det Jeg leser er at de leter etter overlevende og at EU lurer på hva de skal gjøre og jeg tenker på han.
I all håpløsheten og maktløsheten er vi sammen i kveld for å gjøre noe! Jeg har møtt mange i Zimbabwe som har gjort nettopp det mange av båtflyktningene har gjort. Reist fra familie, krysset elver med krokodiller for å skape en fremtid.
Da jeg reiste på egenhånd til Zimbabwe i 99 og begynte å jobbe som lærer. Visste jeg ikke at Sabona skulle starte. Jeg Fikk muligheten til å leve sammen med lokalbefolkningen og bli oppdratt i deres hverdag og levemåte.
Jeg fikk oppleve i årene jeg bodde der, utfordringer i hverdagen Jeg begynte å jobbe som lærer. Da barna besvimte av sult – så startet vi den aller første matstasjonen.
I dag fikk jeg en rørende mail av Ynghild:
Kjære Marna,