For seks år siden fødte jeg en sønn og trodde aldri jeg skulle kunne gjøre det igjen. Ikke pga sønnen, men opplevelsen av å føde som for meg var en over to døgn lang kjempetraumatisk opplevelse.Den fødselen holdt på å ta knekken på meg, jeg hadde aldri i verden kunnet forestille meg en så jævlig smerte, og panikken tok meg avsted dit jeg aldri trodde jeg skulle kunne komme levende tilbake fra.-Men dette tenkte jeg ikke mye på da jeg og mannen min «danset tango for to» i walk-in-closetet og vips så var det en liten hjerteknuser til på vei. Så i dag har jeg vært på sykehuset og hatt forløsningssamtale med jordmor for å se om det kan hjelpe meg å få litt mer ro i kroppen med tanke på denne huleboeren som om noen måneder skal ut av kroppen min, enten jeg vil eller ikke.-Keisersnitt er ikke aktuelt for meg med mindre det er medisinsk nødvendig.Jeg er kjempeglad for at jeg hadde denne samtalen, for jordmoren var utrolig grei, forståelsesfull og hyggelig. Hun viste meg papirene fra forrige fødsel og sammen gikk vi igjennom hele forløpet og snakket om hva som skjedde, hva som kunne vært annerledes og hva en kan gjøre for å planlegge en fødsel. Jeg ser på ingen måte frem til å føde nå heller, men jeg fikk roen på at det vil bli en bedre fødsel enn sist og jeg lærte er par nye ting om smertelindring.Så nå er det bare viljen som skal jobbes med, jeg skal til et par mennesker iløpet av høsten som skal hjelpe meg med tankene mine, slik at jeg ikke er redd for å få panikk under fødselen, for det er nesten det verste som kan skje (bortsett fra en lang liste andre ting men please ikke begynn å minne meg på potensielle komplikasjoner for moro skyld).Den vordende far, derimot, er ganske rådvill og som mann sikkert ganske fortvilet over å ikke kunne fysisk gjøre noe for å hjelpe.Men Ørjan er faktisk god til én ting, og det er å flytte fokus.Som i bilen på vei til sykehuset, så skjønte han at jeg grudde meg, og da slo han til i en sving slik at lipshinen min ble klint utover.Og da lo vi godt, og det føltes litt bedre 🙂
