Rett etter dette bildet ble tatt og lattermildt postet på Instagram om at «jeg glemte å ta bilde før jeg spiste, det må være noe galt med meg» -feeling, så lo jeg av meg selv, glemte hele bildet, og sa hadet til Ørjan som skulle videre i et møte. Jeg hadde vært hos tannlegen og han hadde hatt med Dexter på trening, han hadde sovnet litt før vi møttes men var nå våken igjen. Ørjan påpekte at han ikke var festet da han satte opp ryggen på vognen.
Jeg og Dexter stakk innom en koffertbutikk i Bogstadveien på impuls på veien hjem, vi reiser jo til New York i morgen og jeg trengte egentlig en ny koffert. Inne på koffertbutikken hjalp damen meg å løfte vognen opp tre trappetrinn, jeg var veldig bevisst på at Dexter fremdeles satt løs i vognposen sin, jeg tror jeg sa det også, til meg selv ihvertfall. -Det ble koffert, en dritfin en. Dyr var den også. Så dyr at jeg tenkte at den prisen trenger Ørjan ikke få vite, og jeg lener meg på ti års garantien i tilfelle problemer skulle dukke opp (ref kontoutskrift).
Lykkelig dro vi hjem, Dexter og jeg. Vi skviste oss inn i den lille heisa og jeg lo for meg selv for den nye kofferten var så lett at jeg kunne lett holde den i været over oss siden heisen ikke rommer så mye i bredden. Jeg var ihvertfall fornøyd med kjøpet. Nå kunne jeg pakke minst to kg ekstra uten å tenke på overvekt. Vi rullet så ut av heisen og jeg rygget oss inn døra til leiligheten, som var, åpen? -Hallo? sa jeg i gangen. Hei, hørte jeg Ørjan si. -Skulle ikke du i et møte da? spurte jeg og han svarte at joda, men han måtte jo hjemom og dusje først, han hadde jo vært på trening.
Kofferten. Fuck. Den stod ute i gangen ved heisa enda. Jeg må gjemme den ASAP slik at den ikke blir introdusert på vei inn døra, men heller senere kan lattermildt påstås at: -Den der? Den har vi jo hatt lenge, er du helt glemst eller??
Jeg tar de fire skrittene ut til kofferten, grabber den mens jeg holder blikket på Dexter. Som sitter løs i vognen sin. Et blikk holder ikke. Jeg husker ikke hvor kroppen min bevegde seg hen meg jeg ser babyen min fra siden, stupe forover, og går på trynet ut av vogna. Om han var i kontakt med bakken i et halvt eller helt sekund spiller ingen rolle, han traff bakken, og det skikkelig hardt. Ørjan kommer løpende til, jeg holder Dexter inntil meg og gruer meg til å snu han for å se, men vi var jo nødt til det.
Da fikk jeg en idè. I en skuff hadde jeg glemt vekk et sett med sånne poser som man kan fylle selv. Jeg har bare ikke tatt meg tid til å sette meg inn i hvordan det fungerer og hadde tenkt å bruke det i et blogginnlegg med litt oppskrifter og vise hvordan man gjør det. Men nå var jeg nødt å få i babyen min mat, og nøden lærer en naken kvinne å spinne så jeg pumpet melk, moste banan som jeg blandet med melken og litt grøtpulver. Squosh rett inn i posen og jeg holdt pusten når jeg gjorde første forsøk på å få dexter til å sutte det i seg. Det funket. Takk Gud, det funket. Jeg takker ikke ofte Gud, for jeg vet ikke hvem det er, men nå sendte jeg et takk, til hvem det nå enn er.
Jeg hadde ikke trengt å linke til disse posene men jeg vet at noen kommer til å spørre hvor de er fra så de er fra Timogtia.no Og bildene tok jeg til second serving, altså på ingen som helst måte mens det stod på og var kritisk.
Dexter klarte forresten å amme litt nå i kveld, etter at han hadde lagt seg og sovet litt. Jeg håper det fortsetter slik.. Det hadde vært helt forferdelig om han hadde avsluttet ammingen for alltid på denne måten. Pga en upåpasselig mor. Som var mer opptatt av sin nye koffert enn å passe på barnet sitt. Som ikke lyttet til kroppens mange signaler om å feste den selen. Men vi kom igang med hjemmelaget smoothie da, om ikke annet. Det var ikke vanskelig heller. Jeg gleder meg til å lage mer til han, i mer hyggelige omstendigheter enn nødens time.
