Det gikk så fort. Dexter holdt bilnøklene da jeg satte han i bilsetet, det var «noe» som skurret for tanken slo meg at «han pleier ikke få holde bilnøklene, er det normalt at barn får holde bilnøklene?» Men lenger lot jeg ikke tanken gå for jeg hadde dårlig tid og var ganske happy med at han var happy slik at jeg kunne komme meg på veien.
I samme øyeblikk som jeg smalt igjen bildøra hørte jeg et «klikk» og jeg skjønte at det var Dexter som trykket på lås-knappen. NeineineineineiNEI sa jeg, mens jeg smilte til han, for å ikke freake han fullstendig ut der han satt og veivet med nøkkelen lykkelig uvitende om hva som nettopp hadde skjedd. Tusen tanker gikk gjennom hodet mitt.
Du må trykke på knappen, sa jeg. Og han trykket ivrig, på lås-knappen. Ikke den, den andre, sa jeg. Og da trykket han på riktig knapp, men ikke hardt nok. Stemningen var til å ta og føle på. Naboene strømmet til. Du må trykke Dexter, sa jeg, -hardt! Han forstatte å trykke, blid som ei sol, men stadig på feil knapp. Han prøvde flere ganger å trykke på den «andre» knappen som jeg maste om, han snudde til og med nøkkelen.. -men trykket igjen på feil knapp.
Det bittelille håpet om at han skulle trykke på riktig knapp like hardt som de 17 gangene han klarte å trykke på feil knapp begynte å bli mindre men jeg gav ikke opp, ikke før han så på meg, lo høyt, og kastet fra seg nøkkelknippet ned i setet. Det gikk et sukk blandt tilskuerene.
Naboene var allerede i gang med å ringe hit og dit etter hjelp (min var såklart innelåst i bilen) og kom med en plate for å lage skygge for Dexter som satt i sola. Jeg var egentlig overrasket over hvor lenge han satt der med godt humør før han skjønte at noe var galt og begynte å gråte. Jeg kunne ikke annet enn å være der, være rolig og følge nøye med på han, mens jeg vurderte hvilket vindu (og hvordan??) jeg skulle knuse dersom han måtte ut før hjelpen kom. Han blir fort svett, men hvor svett er forsvarlig? Jeg fulgte med på blikket hans som en hauk, det siste vi trengte nå var at han kollapset i tillegg..
Heldigvis kom Falck Halkjelsvik susende som en Transformers Superhelt med et digert innbruddskit som ble rullet ut som i en innbruddsscene fra Oceans 11. Vi kunne høre superheromusikken gjalle i skyene. Dexter sluttet å gråte og fulgte nøye med på hva karene holdt på med, så spennende!
Den klikkelyden da døra ble åpnet… det var som englemusikk i ørene mine. Jeg røsket opp døra og plukket ut guttungen. En varm og svett Dexter var ute, nyskjerrig på oppmerksomheten, ellers relativt upreget av alvoret. Han satte seg i bilen etterpå, men ikke før broren hadde satt seg. Jeg derimot var usikker på hvordan jeg hadde det. Det tok litt tid før jeg fikk fordøyd det der.
Tusen takk til alle som stilte opp, rolige og handledyktige og hjalp meg fra å bryte ut i panikk. Fra nå av blir nøkkelen min i lomma, det er ihvertfall sikkert!
Høres kanskje rart ut, men jeg synes det er fantastisk at du innrømmer at dette skjedde..! Ellers så håper jeg det går bra med både mor og Dexter, selv om jeg tror kanskje det er mor som til sist tok det tyngst 😉
Det får ikke oss andre til å føle oss så grusomme…. du er herlig ærlig
Åhh den følelsen fy fader stakkars !!
Skriker nesten av å lese nå så ondt, har vært vitne til ei mamma som gjor det samme med et mindre barn asså låste han inne, men han var så liten att det var ikke han som hadde dem.. Hun var panisk . Har kjent på redselen av att det der sku skje meg mange ganger, som du sier det er så fort gjort. Du er stressa og tenker ikke over att det er faktisk kid’n som har nøkkelen liksom… Huff håper dere slipper unna mareritt da nordmørsklem
Åh, den følelsen! Jeg har gjorde det samme. Da var vi heldigvis hjemme, så jeg sendte mannen inn for å lete febrilsk i alle jakkelommene etter ekstranøkkelen. Jeg sto ute lettere panisk, og naboene strømmet til. Husker jeg sa til han ene at «jaja, du får likegodt ringe barnevernet med en gang» hvorpå han svarer «er det ikke bedre å ringe Falcken?»
Slike ting kan skje oss alle, så du trenger nok ikke å ha dårlig samvittighet så alt for lenge. Du oppdaget det og løste problemet – det finnes foreldre som heller hadde gått et annet sted å gjort andre ting i stede.
Synes du er en veldig flink mamma!
Marna kan du fortelle hvor sengegavelen din e fra? Så utrulig fin! Klem fra kjempefan!
Skjedd meg også. Heldigvis trykket vesla på riktige knappen etter litt
Å herregud, mannen min ha gjort akkurat det samme med den første fødte avkomme våra!! E va heldigvis på jobb når det skjedde! Hehe, men no klare vi heldigvis å le av historia, sjølv om mannen fikk seg nøken heftige glose når han fortalte det Men som han sa, det kan skje den beste
Dexter ser rimelig svett ut i luggen – tipper du var minst like svett!
Stakkars dere, kjenner følelsen… Da sønnen min var tre år greide han å låse oss foreldrene inne på et soverom i tredje etasje(vi var på et hotell i utlandet, og av en eller annen grunn hadde den døra nøkkel på utsiden). Vi prøvde å bevare roen og be ham vri nøkkelen rundt, men da tok han den ut i stedet. Sprekken under døra var ikke stor nok til en nøkkel, og det var litt vanskelig å be en treåring rope på/hente hjelp i et annet land… Heldigvis fikk han nøkkelen inn igjen til slutt, og fikk vridd den rundt. 🙂
Det må være den verste følelsen, sønnen min elsker og holde bilnøkkelen, men det er mitt største mareritt at han skal låse seg selv inne så prøver så godt jeg kan å holde den vekke i fra han, men det er ikke alltid lett! Fort gjort å havne i den situasjonen.
Så forresten på en video politiet la ut at det beste vinduet å knuse er det som er lengst borte fra barnet (sitter han bak passasjersete knuser man førervinduet fremme feks) mens noen står utenfor barnet sitt vindu og gjør noe slik at han ser på de og forhåpentligvis slipper å få glasskår i øyene. Kan være greit å vite, men håper selvfølgelig dere aldri opplever noe slikt igjen 🙂
Kjenner følelsen så godt!!!!
Min frøken var 9 uker da jeg en varm sommerdag klarte å låse henne, nøkkel og telefon inne i bilen langs landeveien en kveld.
Jeg fikk stoppet en bil fort og utrolig nok skjønte hva jeg sa igjennom snørr, tårer og usammenhengende babbel.
Det er det verste og samtidig beste som har hendt meg.
Jeg syntes nemlig nybakt mamma livet var så slitsomt og var usikker på om jeg egentlig likte henne! Men der og da fikk jeg alle svarene jeg trengte på det med den panikken og skjelvingen som kom med en gang. Stakkars barn. Hun er nok fortsatt traumatisert over den skjelvende, gråtende mammaen som fikk henne i armene etter 20 dramatiske minutter langs E18.
Åh det er så utr0lig herlig og rørende å se hvordan mennesker hjelper hverandre når man virkelig trenger det. Istedenfor å ignorere det. Men godt han kom ut like hel 🙂