Jeg kan ikke skryte på meg å ha trent så veldig mye i det siste, men når jeg først drar rævva mi dit så er jeg badass.
Ja, det er helt sant, Sandra som jeg trener med nå sier jeg er skikkelig rar. For det første kom jeg til henne FØR jul i fjor og ville ha både to og tre timer i uka, som en gave til meg selv, mens vanlige dødelige kommer etter jul. Jeg digger hennes 30 min timer, vips så er jeg ferdig uten å rekke å klage for jeg har ikke pust til å snakke uansett. Jo hardere jeg blir kjørt, jo bedre. Det er visst heller ikke så vanlig å like.
Men, hadde jeg ikke hatt de 60 minutters timene jeg har lidd meg gjennom en del ganger de siste to årene, der jeg har lært teknikk så hadde det ikke vært like effektivt. Det er faktisk ganske viktig og spesielt Helle Bornstein (som forøvrig gjør meg ferdig på 40 min, tommel opp) har terpet på de små forskjellene som skiller bra fra jævlig effektivt og fått meg til å innse hvor sterk jeg faktisk er (unntatt i armene, der er jeg helt elendig).
Det er utrolig å tenke tilbake på hvor mye tid på trening jeg har kastet bort gjennom tidene før jeg møtte disse damene som har vrengt meg og spyttet meg ut. Det er et elsk-hat forhold. Kanskje det er derfor Sandra syns jeg er rar, for jeg liker så godt å jobbe, og for at motivasjonen min ikke en gang er å bli tynn og fit, men for å kunne spise og kose meg.
Jeg har noen halvtimes PT timer igjen som jeg skal bruke opp og jeg ønsker meg nye til jul. Jeg skal også bli flinkere til å trene mer alene og kanskje det er på tide å prøve ulike gruppetimer? Yoga, barrys, nå har jeg vært lat lenge nok.
Christmas is coming!
