Jeg er matvandt. Jeg har aldri blitt tvunget til å spise noe jeg ikke liker. En gang var tanta mi barnevakt til oss og hun, altetende, lagde gryte med champinjong. Jeg plukket bort soppen som jeg pleide å få lov til, men hun insisterte og sa at jeg ikke fikk gå fra bordet før jeg hadde spist opp alt. Det gikk tre timer. -Jeg vant. Nå i det voksne liv har jeg begynt å like mye av det jeg før forkastet som mat. Som paprika og hvitløk, nam! Tenk hvor mye jeg har gått glipp av..! Og stadig forsøker jeg å like nye ting, smaker og konsistenser, med varierende hell. Men hjemme så får jeg kjeft av Ørjan for mine uttalelser på egne vegne om hva jeg liker og ikke liker, fordi han har satt sin stolthet i å lære Lillemann å like variert mat. Noen ganger uttaler jeg meg uheldig på minstens vegne og sier dumme ting som; Det liker han ikke. Det er for sterkt for han. Han vil ikke spise den om du skjærer den opp. Au au au.. Foreldreblemmer! Når jeg tenker meg om så har jeg ikke klart å lære gutten min å spise noe som helst nytt. Det er faren, barnehagen og han selv som har introdusert nye matvarer og retter. Som sushi, oliven og rogn. (Yak!) Og fra jobben i dag fikk jeg det gnidd enda mer i trynet med dette herlige skrytebildet på Facebook:
