Jeg spiser sunt, og..

Ingenting er som å legge opp en tallerken etter fornuften, moussaka og dobbelt så mye salat er fint å bli mett på med god samvittighet.

Jeg er så flink blitt atte, tenker jeg fornøyd om meg selv, og nyter måltidet sammen med mann og barn, som foretrekker maiskolber fremfor grøntfôr.

Vi ler av Dexters første møte med maiskolbe, han er et naturtalent.

Så, plutselig, flykter alle bordet. De er forsynt. Gutter altså.. Nok en gang blir jeg sittende igjen og spise ferdig alene (det gjør forsåvidt ingenting, da får jeg i det minste matro).

Jeg har spist opp maten min, men Theodor sin andre porsjon er knapt rørt. Jeg ser på den med et langt blikk.

Før jeg vet ordet av det så har jeg tømt tallerkenen hans. -Det får gå som en dessertporsjon, hører jeg meg selv forsvare meg selv, ovenfor meg selv. Vi kaster tross alt ikke mat.

Så går siste maiskolben..

Og jammen klarer jeg å få i meg Dexters middagsrester også.

Snakk om å være fornuftig. Stappmett, nei, STINN forlater jeg bordet i skam. Bordet får vente fem minutter med å bli ryddet, jeg må la maten synke først.