Klekketrang

Jeg leser en bok om dagen, «Untamed», som handler om kvinner som finner seg selv et sted i livet der man har satt seg selv i bås av livets forventninger, boken har beskrivelser om hvordan man bit for bit blir formet som menneske uansett hvor i verden man bor eller hvilken kultur man hører til og hvordan man kan finne tilbake til sin indre stemme.

Jeg kjenner jeg blir sint på meg selv for alle de gangene jeg har holdt kjeft og ikke stukket hodet mitt fram slik jeg egentlig vil. Alle disse uskrevne reglene vi hele tiden forholder oss til. Konsekvenser om man går mot strømmen. Jeg trodde virkelig ikke at tøffe meg skulle havne her, på et sted i livet der jeg ikke kjenner igjen meg selv. Er det en identitetskrise? Er det alderen?

Jeg tar med i regnestykket at vi har faktisk levd over et år med corona nå, det er ganske støyende i livet for mange, også mitt. Jeg kan for eksempel ikke huske sist jeg var alene hjemme.

Jeg er ikke deprimert eller lei meg. Jeg er bare ikke fornøyd. Jeg føler at jeg har et skall rundt meg som presser på og jeg har et behov for å bryte ut av det. Som en kylling som skal klekkes, hvor enn teit det må høres ut. Etter kreftbehandlingen hadde jeg en periode der jeg var så full av iger og livsgnist, jeg var ikke redd for noe og jeg elsket det! Jeg vil tilbake dit, det var en digg følelse jeg vil kjenne på igjen. Det var vel koronaen som stoppet det, når jeg tenker meg om. Eller ikke. Hvem vet.

Så hva gjør jeg nå? Venter på at samfunnet skal åpne igjen? Er det løsningen?

Meditasjon?Det har jeg tenkt mange ganger sikkert er bra. Det er bare ikke eh, gjennomførbart når alle er hjemme heeele tiden. Eller? Fins det andre måter?

Hva gjør du for å ta vare på deg selv?

Takk for at du leser  ♥︎