Komiprisen 2014

Jeg hadde egentlig ikke tenkt meg på så mange flere tilstelninger nå før fødselen men en plutselig selvanmeldt barnevakt dukket opp så da tenkte vi at det kunne være hyggelig å gå sammen på Komiprisen, som gikk av stabelen i går på Chateu Neuf. Før sending møttes flere komikere fra Stand Up Norge og Latter i nærheten og siden det var veldig lokalt fra der vi bor, og relativt flat strekning hele veien, så slang Ørjan meg bakpå sykkelen og syklet oss til fest.  Jeg dro med ei sofapute å sitte på, og bra var det for vi punktrerte! Stakkars sykkel, den bar jo tross alt vekten til to voksne menn. Foto: VG Og puta ble med inn på sending, tilfelle det ble vondt å sitte. Heldigvis satt vi langt bak, slik at jeg kunne strekke på beina når jeg ville uten å få en kamerakran i hodet. Ponchoen er fra Sorbet, kjøpt på B-Young for ett eller to år siden.  Jeg ble ikke med på festen etterpå, men trillet sykkelen hjem. Da var jeg dessuten ganske så sulten uansett. Jeg sleit egentlig veldig med det sosiale både før og etter sending, for jeg er liksom inni en boble om dagen og så veldig opptatt av alt som skje rmed kroppen at jeg blir veldig treig å prate med for andre folk. F.eks når jeg pratet med en dame som jeg syns så så utrolig lekker ut den kvelden så fikk jeg aldri sagt det til henne for hun begynte med hvor flott hun syns jeg var og at jeg var så smal til å være så gravid osv og da flyr tankene mine til det at jeg har jo lagt på meg 15 kg allerede (og enda er det 5 uker igjen) og ponchoen min og skjørt/kjole skjuler hvor de kiloene ligger utenom på magen og dessuten så føles det ut som at jeg har gått opp 30 kilo og du kan aldri gjette hvor mye løshår jeg har satt på for at håret skal bli stort slik at ansiktet virker mindre, og samtidig så vil jeg ikke virke utakknemlig heller så jeg takker jo og stopper meg i å unnskylde meg og så blir alt surr oppi hodet mitt og vips, så er vedkommede blitt okkupert av en annen person og jeg står igjen og føler at jeg må da ha virket skikkelig snål som ikke klarer å ta imot et kompliment og heller ikke gi et og bare står der som en dust med åpen munn og kunne like godt bare sagt; -Hva sa du..? Referat samtale: Hei Marna, så utrolig flott og er i kveld da! Herregud du har jo bare en kul på magen jo, ikke et gram ellers! Hvordan går det med deg? Jeg: Tusen takk, jeg…. *akward moment* jo det går bra, ja det er 5 uker igjen nå, ehm…mhm….» Samtale slutt.  Det sosiale går så kjapt på sånne fester med mange mennesker man skal hilse på på kort tid, alle navn man skal huske og ikke minst hvor man møtte folk sist. Det er jo hyggelig for alle å bli husket men jammen er det slitsomt når hodet er som en bomullsdott og eneste jeg tenker på er at jeg burde snart begynne å pakke fødebagen og når var den jordmortimen nå igjen..? Men jeg klarer liksom ikke å holde meg hjemme heller da, og det er jo gøy å se alle menneskene. Og snart får vi babyen vår og da blir det jo antagelig en god stund til jeg går på fester. Kanskje det er det som driver meg litt nå, frykten for å miste det sosiale når babyen er født? Men jeg vet jo at når han kommer så er han alt som betyr noe og jeg kommer ikke til å tenke på noe annet likevel.