Bloggen i dag skulle egentlig starte med dette bildet:
En uke til avreise! Og hele uka er full av planer, ny bikini, spraytan, ja selv Restylane i leppene hadde jeg dristet meg til å legge inn i planene (!) Men så fikk jeg en telefon som jeg egentlig har ventet på, og på timen ble alt snudd på hodet. Ett tungt lodd jeg har bært på lenge ble synlig, og jeg ble konfrontert med virkeligheten. -Jeg er nå på Radiumhospitalet og har blitt pasient, og sydenturen kan jeg bare drite i.
Sprøyte i rompa fikk jeg også. Det burde ikke være så ille, men tanken på at det var cellegift i den var ganske uvant og skremmende. Det er egentlig vanskelig å beskrive hvordan jeg har det nå, for jeg er alt ifra dum tøffas som diskuterer med legen om å utsette behandlingen så den passer bedre til mitt tidsskjema til å være helt passiv til det som skjer rundt meg. Andre pasienter og sykepersonalet orker jeg ikke forholde meg til og jeg fornekter vel det faktum at det faktisk feiler meg noe. Det er vanskelig å høre på de rundt meg som ber meg ta ting på alvor og ikke bare tulle det bort. Jeg er litt sånn utenpå meg selv akkurat nå. Jeg orker ikke ligge i sykehussengen min engang, for det er jo bare de syke som ligger til sengs. Jeg sitter her mutters alene i TV stua, fremdeles med skoene på, som om jeg er på besøk til noen andre. Jeg syns ikke synd på meg selv. Jeg har bare vanskelig for å forholde meg til dette akkurat nå. Men jeg kan fortelle deg kortversjonen på hva som har skjedd; Det som før jul en gang startet med en etterlengtet graviditet gikk gale veien og ble til bare masse cystisk vev. Dette ble operert bort, men blodprøver som jeg har tatt ukentlig siden (au) viser at det er mer cystisk vev som rører seg og det må behandles med en (riktig nok) mild cellegift. Inntil i dag har jeg levd i et vakuum av uvitenhet, kontrabeskjeder og endringer i planene og da tar det kanskje litt tid før jeg klarer å roe meg med denne behandlingen. Som skal gå bra.
