I går erkjente jeg, først og fremst ovenfor meg selv, men til følgerne mine at jeg har ei krise på gang. Jeg har kjent at noe er feil en stund men ikke klart å sette ord på det. Altså vi snakker jo minimalt med andre mennesker om dagen og jeg er typen som resonnerer meg frem til ting via dialog, før det kommer som tekst.
Kanskje det er derfor jeg blogger så lite også, for jeg har ikke tekster som «kommer ut» av hodet slik det pleier å gjøre. Men i går kom det, midt i en story der jeg snakket til meg selv egentlig. -Jeg fyller 40 år om ei uke og det stresser meg! Jup, førtiårskrisa er i full anmarsj og leopardmønsteret fyller seg opp i skapene mine.
Det er for tidlig syns jeg, førti var jo ELDGAMMELT da jeg var lita. Men jeg føler jo meg som forever 25. En leser skrev så fint: 40 er 29 år med 11 års erfaring 🥰 Takk for den!
Det hjalp bare å si det høyt, jeg har ikke tenkt å gjøre som Kim Kardashian og la tallet passere som en vanlig bursdag. Jeg skal feire stort! Så stort som corona tillater riktig nok, men jeg skal ikke skjemmes over tallet. Nå kjenner jeg at jeg risikerer å bli selvmotsigende men til helvete med det. Den usikkerheten er sikkert en del av pakka og helt ærlig så er jeg ikke sikker på hva jeg er usikker for i det hele tatt. Det får bare stå sin prøve og så går det faktisk helt sikkert over det også.
Jeg bruker tiden på å trene og spise sunt OG godt. Jeg tar bedre bare på meg selv enn før og det liker jeg. Jeg er stolt over en del kamper jeg har tatt de siste årene og at jeg i dag kjenner meg mer hel enn noen gang før.
Dette er bursdagsmåneden min, denne skal jeg nyte! Og så kribler det i magen min igjen når jeg skriver dette. Haha, så teit. Jeg virkelig hater at jeg kjenner på en usikkerhet men den er sikkert uunngåelig. Så JEG skal både kjenne på den, erkjenne den og begrave den. Og bruke så mye leo jeg vil!
