Litt som en fødsel

Løpet i dag var litt som en fødsel; det gjorde jævlig vondt i kroppen hele løpet men jeg kunne ikke gi meg før jeg var i mål. Kald, våt klut i fjeset underveis var vidunderlig og jeg grein når jeg passerte målstreken. Etter løpet var kroppen mørbanka og sår men nå sitter jeg bare og smiler og ser på medaljen min. Om jeg skal ha flere? Det er godt mulig, men en om gangen, jeg må nesten bare nyte denne litt først. Vi får se, kanskje jeg går meg på en smell?

Jeg løp/jogga/gikk på 1 time 8 minutter, og det hadde jeg ikke trodd da jeg kom i mål for starten var vanskelig med mye trengsel og kø i løypa, så jeg er kjempefornøyd! Det jeg savnet var ei klokke som viste km/t (den ligger hjemme, har ikke installert den etter at jeg fikk den i bursdagsgave) og skikkelig musikk, for spotifyen min slo seg vrang så jeg hørte på mye kjedelig crap underveis. Men alt i alt, shit for en opplevelse, for et rush å komme over den streken. Det stor en ambulanse nær mål, jeg var overbevist at de var der for å hente meg.

Tusen takk til Teamimsdal for utfordringen!