I det siste så har jeg skrevet en del. Ikke på bloggen, men i mine egne notater, for det siste halvåret har jo vært veldig annerledes og jeg har ikke hatt overskudd til å tenke klart over hva som er personlig og hva som er privat.
Jeg har ikke noe imot å være personlig, jeg faktisk setter stor pris på å være det på de områdene jeg ser at vi er mange i samme båt og det å dele sine tanker kan være til både støtte og underholdning for flere. Ingenting gleder meg mer. Samtidig så får jeg en runde terapi med meg selv, refleksjoner og et lite dypdykk i egne følelser, på både godt og vondt.
Men det er klart at en skilsmisse handler om mye mer enn meg selv, jeg har mange å ta hensyn til som også er i livsendring, så da blir det litt stille. Jeg kunne såklart skrevet om en fin genser her og der, men jeg vet ikke, det å skrive er min måte å formulere meg på og der jeg gjør meg opp mange meninger, så det holder ikke for meg i lengden..
Jeg har begynt å se fremover igjen, og det er en lettelse å kjenne at man har kommet seg på den andre siden av en personlig krise. Det er litt skummelt å skrive slike ord, for det skjer jo at en eller annen avis grabber ordene mine og setter de sammen i en litt annen kontekst. For eksempel så var jeg med på NRK Ukeslutt her om dagen for å snakke om dating og prøve å gi folk litt lavere skuldre til det å føle seg rusten på å gå ut og møte andre mennesker igjen. Så får jeg melding fra DB etterpå, om jeg kunne svare på noen spørsmål i forbindelse med en oppfølgingssak de ville lage på det, og jeg tenkte at ja da har jeg jo anledningen til å formulere meg mer korrekt skriftlig, slik at jeg får frem det jeg ikke rakk på Ukeslutt. Så jeg bad om å få skrive svarene.
LOL sier bare jeg, det ble omformulert som sitater, og hele artikkelen ble seendes ut som en føkkings kontaktannonse. Du kan jo tenke deg hvordan innboksen min ser ut nå 😅
Så jeg bare presiserer: Jeg er ikke i beit på å skaffe meg en date. Jeg bare øver meg på å snakke med folk, slik at det skal bli hakket enklere å faktisk gå over til å date den dagen det faktisk skjer.
Her er sitatet mitt: (og jeg var ganske fornøyd med formuleringen)
Nå har jeg hatt nok med meg en stund og står midt i et boligsalg, men tiden flyr jo og jeg er snart tom for unnskyldninger for å komme seg utpå datinglivet igjen.
Jeg begynner å føle meg klar for å snuse litt, men bare tanken på å gå på en faktisk date er jo kjempeskummelt så den kneika har jeg enda ikke kommet over. Herregud, hodet går jo i spinn med tanker om å by på seg selv, frykt for å bli avvist, og potensielle tabber man ellers bare ser i komedier spilles av i hodet. Jeg har vært et par ganger på byen og har følt at jeg går rundt med et skilt som sier «er du min neste ektemann?» Det blir jo BARE klønete.
Jeg feiret bursdagen min i mars og alle venninnene mine ringte uavhengig av hverandre før middagen og var nervøse for hvordan man skulle kle seg, hvilken musikk man hører på lenger og stress over å i det hele tatt skulle møte andre mennesker. Og jeg hadde jo ingen av svarene, så jeg tenker at vi alle er i samme bås , på en eller annen måte, nå etter Corona. Og det hjelper jo litt.
Mitt beste råd (til meg selv) er å prøve å slappe litt mer av, starte i en helt annen ende og vende fokuset bort fra seg selv. Gå ut, hils på mennesker, kvinner som menn og bare være sosial og ha det gøy. Flørting er jo mye mer enn bare det å møte en partner, det er krydder i livet og trenger ikke bety noe som helst annet enn at man koser seg og har det hyggelig.
Faktisk så burde flere flørte, spør du meg!
