Katten min har haltet et par dager og i går ble det verre, så jeg måtte ringe dyrlegen som kom hjem til oss. McRell (uttales Makrell) er en skikkelig særing og hadde virkelig vært en kattepine å putte i bur for å transportere til dyrlegen så jeg er kjempeglad for at hun kunne komme innom. Katten lot henne undersøke seg som om han skjønte at det var nødvendig, til vanlig lar han bare meg komme nær seg på den måten og antagelig fikk hun kjenne mye mer på labben hans enn selv jeg hadde fått lov til.
Jeg var veldig nervøs rett før hun kom for jeg var kjemperedd for at han må avlives. Jeg har hatt denne katten lenger enn mine egne barn og selv om vi har våre uenigheter så er han en av guttene mine. Han prater med folk og sjarmerer de fleste, er maskot på salongen og følger gjerne med oss på tur i nabolaget. Han venter utenfor butikken som en hund og er en skikkelig person for mange rundt oss.
Han måtte sederes og få barbert labb for å grundig undersøkes tilfelle han hadde glasskår eller en tann fra en annen katt under huden et sted, men vi fant bare en liten byll og noe rart i håndleddet hans. Det pussige er at jeg har også en svakhet i samme ledd, som er betennelse pga belastning med baby. Kan det være at dyr adopterer skader eller er jeg kokko alternativ? Vi er jo veldig close. Jaja, han er kanskje bare utspekulert som har skjønt at jeg er raskeste vei til hovedmålet hans her i livet: Matfatet.
Så, ingen avliving altså, hipp hurra! Det var derimot ganske rart å se han ligge helt stille med åpne øyne. Jeg har vært med på avliving av dyr tidligere og tankene gikk såklart litt rundt på tur i hodet mitt. Det verste med kjæledyr er å miste dem..
-Ett stikk i rompa så var det liv i han igjen, eller, han virket skikkelig hangover og forvirret en stund. Men jeg lå litt med han på gulvet og tok han med meg til sofakroken og der lå han resten av kvelden. I dag går han moteriktig rundt med joggebuksa rullet opp på ene foten. K-k-kaldt, hører jeg han si, lettere fornærmet og samtidig takknemlig. 
