Det er viktig å ta imot hjelp sies det, når mennesker opplever store ting i livet enten det er barnefødsel, sykdom eller død.
Mitt svarte sinn spilte litt på det da det såklart ramlet inn meldinger fra venner, f.eks denne her fra vår gode venn Morten:
-Jeg trengte ikke den hjelpen sånn egentlig da, (hadde nettopp fått noen andre som tittet innom til å gjøre det..) men jeg syns det var gøy å ta han på ordet og tenkte jeg skulle gjøre det med ALLE sammen.
-Men i går så trengte vi faktisk hjelp. Og da kom Morten løpende.
Som jeg skrev tidligere så prøver vi å holde oss så opptatt som mulig hjemme, for å komme oss gjennom ventetiden, og jeg er et totalt rasshøl. Jeg gjør heller ikke noe for å stoppe meg selv, jeg bare har ikke overskudd til det kanskje? Eller så har det klikka for meg.
Jeg vet jo at jeg har rett i det jeg mener, men jeg sier det ikke snilt eller med kvinnelist og istedet arresterer jeg krasst Ørjan for å begynne i feil ende, være komplett idiot som mener at vi skal ha anneks på verandaen når det passer mye bedre i bakhagen og dessuten så har jeg allerede bestemt at det skal bygges en pergola på plattingen bak huset. For når vi spiser middag ute så er det veldig praktisk med et tak over spisebordet, i form av en pergola såklart (for utestue blir badstu på den siden av huset) og da må han da skjønne at der ikke er plass til begge deler..??
Ørjan gjorde èn smart ting, det smarteste den dagen: Han ringte Morten.
Og Morten kom.
Og Morten meglet oss gjennom fighten. Vi målte opp tomtegrensen med tau (og fant ut at jeg hadde helt rett, det kom bare frem på en mer riktig måte). Og dermed klarte vi faktisk å komme frem til en måte der begge to får det vi vil ha, -om vi bare ofrer epletreet.
Ai.. det sitter langt inne hos meg. Men som Morten sa; Se på det som mindre arbeid, og du har et epletre til. Og Morten har tre digre epletrær som jeg kan plukke så mye jeg vil av.
Så da har vi faktisk en plan!
Og jeg hadde rett, det er smart å ta imot hjelp 😉
Herre Gud som jeg kjenner meg igjen…..og mannen min. har samme diagnose som deg så jeg kan forestille meg hvordan du har det. Men jeg vet det ikke, for det er det bare DU som vet. Redsel, fortvilede, håpløshet, håp, hele registeret opp og ned hele tiden! Jeg har begynt å følge bloggen din, og det er så fint å lese hva du skriver når man er i samme båt. Ta en dag av gangen(noen ganger bare et kvarter av gangen) vi skal alle dø, men NÅ SKAL VI LEVE, er mitt motto. Jeg følger deg i tankene og bloggen og ønsker deg bare godt! Klem
Tenker på deg og dere! Det skal ikke være lett, dette livet. Heldige dere som har enn sånn Morten! Finnes det flere sånne?? Vil ha!
Hei,
For litt siden fikk jeg sjokk beskjeden om kreft..
så jeg ville bare si takk for at du klarer å sette ord på tankene, jeg kjenner meg igjen!
Vil ønske deg lykke til videre og krysser alt jeg kan for deg!
Mvh, Linni
Husk at epletreet må ha et kjærestetre i nærheten, ellers blir det ikke frukt på det❤️
God bedring, vakre deg!
Du er tøff! Og takk for at du deler så mye, også når ting ikke er rosenrødt! Har du vurdert å starte podcast om livet som ikke er så a4? Jeg hadde lyttet! Hold hodet oppe, dette kommer du deg gjennom! Stor klem!