Da vi mellomlandet i Praha i litt over syv timer på reisen hjem i går så hadde Ørjan bestilt transport til oss slik at vi kunne bruke noen timer i selve Praha i stedet for på flyplassen. Gøy! Bagasjen måtte uansett om-innsjekkes så det var en smal sak fra vi så sjåføren med «Ørjan Burøe» på skiltet.
Litt om forskjellen på meg og Ørjan: Han er impulsiv og full av gode ideer men ikke alltid realistisk på gjennomførbarheten på det han setter igang. Jeg er null impulsiv og kaster meg sjelden ut i ukjent farvann men jeg spiller på lag så lenge jeg slipper å finne ut av praktiske saker og ta ansvar for klokka. Da lufta gikk ut av Ørjan halvveis var det derfor bra at han hadde booket og planlagt på forhånd for da troppet jeg opp og holdt sømmene sammen uten å rakne selv. Det er viktig å holde humøret oppe hele veien til man faktisk er hjemme, ingen er tjent med noe annet. Vi droppet å finne den «spesielle» kafeen han egentlig ville på og kjørte heller til et shoppingsenter. Der delte vi oss opp og alle kunne gjøre som de ville, enten shoppe eller bare sitte ved kafeen rett utenfor og transporten hentet oss på akkurat samme sted i god tid til flyet skulle gå. Jeg fikk masse ut av dette; tre nye topper, en genserkjole, en bukse, to armbånd og en indianerfjærpryd.
Det var ikke alle som var like interessert i å se seg omkring..
På siste etappen fikk far sitte alene bak og gråte til en eller annen trist dokumentar (det tror jeg faktisk han gjorde), det var akkurat leggetid så Dexter og Leah krøllet seg sammen i dyp felles søvn (hun hadde døgna natta før med venninnene på Skype..) og jeg fikk litt tenkefred til å fundere på hvordan man kan avvenne en syvåring fra en iPad. Han satt ikke med iPaden hele tiden altså, vi lekte tommelkrig during takeoff and landing..
Ved innsjekkingsskranken til Norwegian i Praha mente de at vi ikke kom til å få ha med Yoyo trillen inn på flyet og damen i skranken nesten irritert tvang på oss en transport-tag. Det var greit nok det, men jeg pakket så fint sammen trillen atte og tok den med som håndbagasje likevel, uten noen innvendinger. Den passer jo målene og de har ikke noe med hva som er i håndbagasjen. Jeg er veldig glad for at jeg stod på mitt, for Prampacken med barnevogn og bilsete kom ikke frem til Oslo. Trillen kom dermed ekstra godt med, spesielt siden vi måtte ta t-banen hjem.
Før var jeg ganske utålmodig på reise og kunne være dritsur på flyet hjem men nå er jeg faktisk den som ihvertfall forsøker å holde humøret stabilt på deltagerene som får meltdowns underveis. Målet er å holde maska til jeg kommer hjem, og ikke noe får vippe meg av pinnen, ikke engang urinlukta i heisen på Jernbanetorget.
