Kreft er kanskje et av de mest skremmende ordene vi har. Det er så stort og diffust, omsvøpet av uvitenhet, frykt og forbindelse med død. Frykten tror jeg er det verste med kreft, og når jeg nå hører om mennesker jeg bryr meg om som sitter og venter på prøvesvar og beskjed så tenker jeg tilbake til tiden da jeg selv var i samme situasjon.Den ventetiden er helt forferdelig. For meg så var det det absolutt verste og det som slet meg absolutt mest ut.I en ventetid fra prøver er tatt så går du rundt i et vakum, du vet ikke noe, og du forbereder deg på det verste, og selv det er vanskelig for du vet enda ikke hva det verste ER og da tenker man så langt det går an, på de du elsker, barna, fremtiden deres uten en mor, døden.Man begynner å tenke på ting man ikke har fått gjort, drømmer om livet og lytter mer til kroppen.Når man har fått en diagnose, eller en avkreftelse for den saks skyld, så han man i det minste noe å forholde seg til.Man VET. Vi mennesker liker å vite, det gjør oss trygge. Selv i en behandling. Jeg tror at de som vet de skal dø finner en ro også i det, fordi de vet.Mitt møte med kreft har endret alt for meg. Hele livet mitt er snudd på hodet og jeg tenker helt annerledes.Ventetiden fikk meg til å åpne øynene, jeg begynte å si JA til livet og dermed begynte jeg på en reise som åpnet dører.Jeg har blitt kjent med meg selv på nytt, jeg lytter mer til kroppen min og jeg lever i nuet, i stedet for å strebe for et eller annet i fremtiden.Jeg vil leve godt NÅ, for det er nå jeg er her.Jeg åpnet salong, nettbutikk og turte til og med si ja til å være med på tv. Jeg begynte å ta sjanser og i stedet for å tenke negativt om konsekvenser så tok jeg heller vurderingen; -Hva er egentlig det verste som kan skje dersom jeg sier ja til dette, og er det egentlig så farlig?Det er ikke farlig å få et nei av noen, det eneste som skjer da er at da har du ihvertfall prøvd. Jeg har hele livet vært redd for å bli avvist, og det er fremdeles i meg, men jeg bryr meg mindre om det. Det lille som finnes av frykt i meg holder meg ydmyk og det er vel så viktig tenker jeg.Kreften har lært meg å LEVE og jeg er evig takknemlig. Jeg er nok til tider like sur når jeg er trøtt, jeg roter enda, og ikke har jeg blitt treningsfanatiker heller.. -Men jeg tar vare på NUET, jeg stopper opp når jeg kjenner at jeg har det godt.Mamma er medium, sånn lilla dame som ser døde og formidler beskjeder til levende. Jaja, det er kanskje ikke noe for deg, men mange gjenlevende finner mye trøst i sånne samtaler. Jeg har alltid hørt at jeg har evner som vil komme til meg når jeg blir voksen og en viss intuisjon har jeg alltid hatt. Jeg har bare alltid avfeid den.Men det siste året etter at jeg har blitt frisk så har intuisjonen min har blitt kjempesterk, nesten litt plagsomt av og til. Jeg tror det henger sammen med at jeg nå lytter mer til kroppen min, jeg kjenner etter og blir bevisst på følelser.Noen ganger kan jeg føle meg kanskje ulykkelig, redd, usikker eller få vondt i hodet. Men når jeg da vet at det ikke er mine følelser så er det den ved siden av meg som eier det. Jeg bare føler det. Og det er litt interessant, morsomt, selv om jeg ikke vet hva jeg skal bruke det til. Noen ganger kan jeg gi noen en ekstra omsorg som viser seg å bli satt pris på og da er det vel godt nok tenker jeg.Til deg som kanskje akkurat nå lever i en ventetid der du ikke vet hva fremtiden din bringer deg.Jeg elsker deg. Jeg beundrer deg. Du er et vakkert menneske som nå går gjennom noe du nok aldri har kunnet forestille deg.Ta vare på deg selv, la familien din være nær deg og elske deg. Elsk de tilbake, det hjelper. Denne tiden er hard og tærende, aller mest på deg som står i det. Jeg skjønner at du er redd. Jeg ser at du er sterk. Jeg vet du har det vondt.Ta vare på sitronene, de blir til god saft, uansett hvordan det går med deg så har du også gode ting i vente, om så bare små vakre øyeblikk. Ta vare på de, nyt dem, det er de som er livet. 
