Det har blitt sånn, at med to unger i hus, en katt som alltid er sulten og en mann som mener han vet bedre enn meg på kjøkkenet står jeg aller helst alene på kjøkkenet og lager mat. Det er nesten litt egentid, ett av to steder i huset jeg får være alene på i mer enn to minutter i slengen. Vi hadde det mye mer koselig sammen på kjøkkenet før, men det er bare kaos med så mange baller overalt.
Men er det virkelig det? Er det virkelig så mye kaos som jeg innbiller meg? Vi ble spurt om vi ville være med på Middagseksperimentet for Den Stolte Hane, som gjerne vil vite hvor stor effekt det faktisk har å tilbringe mer tid sammen med familien.
Den første tanken som slo meg var at dette går aldri i livet bra, for selv om vi har en åtteåring som faktisk syns det er hyggelig å være med på kjøkkenet så har vi også en toåring som skal gjøre alt det storebroren gjør og krangle om den minste ting, så det kan bli både farlig og migrenegivende. Dessuten har vi et knøttlite kjøkken, grøss.. Jeg måtte faktiak tenke meg litt om før jeg sa ja til dette, men så slo det meg at det kan jo være at det bare er den lille kneika som vi må gå over, for at også de små kan finne sin plass på kjøkkenet? At de kanskje vil bli roligere etter at de faktisk har fått prøve litt forskjellig og kanskje finner oppgaver de mestrer fremfor førstevalget om å leke kokkemester og svinge med knivene?
Det skal ihvertfall bli en spennende uke, men om ikke annet med mye god mat!
Minsten fant etterhvert sin plass, i oppvasken, med en pose potetgull som ble dynket i vann i en kjele. Vi ser kokkepotensialet!
