Morgenrituale

Hver morgen, i det sekundet jeg våkner, FØR jeg rekker å åpne øynene, så er katten der. Det er som at han vet at jeg kommer til å våkner før jeg faktisk gjør det. Som at han kan høre øyenlokkene mine vibrere, eller lukter hjerneaktivitet og i  supermannfart rekker han å komme seg fra hvor-hav-nå-enn-er i huset, til sengen min, på et knips.

Tungt hopper han opp i sengen, med sine 8 kg, stirrer meg dypt inn i øynene og legger hele sin kroppsvekt oppå min fulle blære mens han brummer; KOS MED MEG.

-Noe jeg gjør såklart, mens jeg kniper igjen. Hva gjør man ikke for sin førstefødte.

Jeg klør fra meg litt dårlig samvittighet før jeg ruller han vekk. Snurt flytter han seg, først bare litt, i håp om at jeg kanskje bare skal snu meg. Tungt dumper han ned på gulvet når jeg reiser meg, og fotfølger meg inn på do.

Om jeg går inn der uten han så banker han på døra. Jeg aner ikke hvordan han får det til, men han banker sånn hardt som om det er med albuen sin. Han er der til og med når jeg dusjer. Det er vår egentid, da vet han at det er bare oss to og ingen dumme unger som blir prioritert foran HAN.

Visste du at katter bruker samme lydfrekvens som babyer når de mjauer etter noe de vil ha?

Utspekulerte jævler, den frekvensen er helt spesiell for den irriterer hjernen på en sånn måte at det utløses et umiddelbart behov for å stoppe det. Og enkleste måten er såklart å gi vedkommede det den vil ha. I kattens tilfelle, kos, mat, ut, inn, ut, inn, kos,kos,kos, ut, inn, ut, inn, mat, mat, mat, sa jeg kos?