Akkurat i tide før jeg mistet bestanden som alenemor kom Ørjan hjem i går med blomster og morsdagskort som han og Theodor hadde lagd tidligere i uken. Jeg begynte å tute, for det har jeg aldri fått før og jeg hadde ikke forventet det.
I det siste har det forsvunnet så utrolig mange ladere fra huset og folk (les: Ørjan) har begynt å bare forsyne seg fra laderen min, som alltid, ALLTID, er ved nattbordet mitt. Hvorfor skal jeg lide for andres manglende evne til å passe på tingene sine? Jeg vedder på han ikke gidder lete etter sin egen engang, han bare TAR min, fordi han vet at den er der den skal og når jeg oppdager at lederen mn er vekk og begynner å kjefte så mindfucker han meg til å tro at det er JEG som er problemet.
Men, nå gjorde han bot og bedring og jeg fikk min helt egen ladeledning i umiskjennelig drakt. Jeg takket og sa til ungene at dette er en sånn TNT lader, som fyrer på lunta dersom detonatoren fjernes, og det er støpselet ved nattbordet mitt.
Aldeles nydelig Valentinesmiddag. Akkurat det jeg trengte, å ikke bruke tid på å koke noe som helst.
For en middag! Slår nesten skalk med smør, som er min definitive favoritt! Hilsen Vera på tre, snart fire år 🙂