Vi var på et to timers langt foreldremøte i går og jeg som er livredd for å bli sulten sørget for å ha med nødproviant. Hadde jeg visst at jeg skulle bli sittende rett ved siden av Twistskåla så hadde jeg kanskje valgt noe sunnere.. Etter fellesmøtet gikk vi klassevis til klasserommene der vi fikk mye fin informasjon av klasseforstanderen og på slutten kom den store STORE saken; -Valg av FAU representant og Klassekontakt. Jeg hadde personlig absolutt kunnet være en av delene, men med tanke på at jeg er høygravid og har tre baller for mye i lufta allerede og kutter ned på aktiviteter i alle retninger så var jeg helt bestemt på at i år ikke er mitt år. Og det gjelder Ørjan også, som var vara FAU i barnehagen i fjor og beviste at han er veldig flink til å sette i gang og engasjere, men ikke flink til å følge opp i lengden. (Det året hadde vi også en lei sak om noen lokaler og en kamp med kommunen og heldigvis var han bare vara, for det ble ganske omfattende.) Det er en kjent sak i familien at mannen min har en kreftig tendens til å sterkt mislike stillhet og får rett og slett munndiarè fullstendig uten selvkontroll når det blir bittelitt stille. Han er jo komiker og har et selvpåtatt ansvar for å underholde mennesker men det gjør han desverre i alle slags situasjoner og det er slettes ikke alltid like heldig. Som f.eks når vi selger eller gir bort noe på Finn.no, da PRUTER han seg selv ned i pris, sier at de baaare kan komme tilbake med produktet dersom de ikke er fornøyd og bærer kjempevillig tunge ting til bilen til folk og ligger på sofaen med vond skulder etterpå. Denne dumsnillheten gjør at han rett og slett får beskjed om å holde seg unna i sånne situasjoner og her om dagen da vi gav bort en seng gratis til en lykkelig student så måtte Ørjan oppholde seg på et annet rom rett og slett, for å skåne seg selv. Målet med å gi bort noe gratis er jo nettopp å bli kvitt det, slippe å bære ut og for all del ikke få det tilbake igjen! Men tilbake til skolemøtet. Da det gikk opp for oss på foreldremøtet at det nå skulle velges FAU representant så kastet jeg med over telefonen min og skrev følgende notat til Ørjan: Du skal IKKE bli FAU. -Han var allerede nemlig godt i gang med å bli klassens «midtpunkt» med praten sin han begynte å argumentere høyt til alle om at den som melder seg i år faktisk er ferdig med jobben for de kommende ti årene og senere kan slappe av siden det er en oppgave som rullerer. -Bra poeng Ørjan, men skjønner du ikke at det var å skyte seg selv i foten? -For nå stirret alle på han med et blikk som sa; «Ja? kan ikke DU ta på deg den oppgaven i år da, siden du allerede har tatt ordet?» Jeg skjønte nå at dette bar èn vei; -Ingen kommer til å melde seg, alle kommer til å se på han og innen det har gått tre sekunder med stillhet så kommer han til å sprekke som en overfylt vannballong og melde seg frivillig. Han syns at den stillheten er så ubærlig at han HELLER melder seg frivillig enn å overleve de få sekundene det tar før noen andre sprekker. -Stillheten kom, den varte og den rakk og det var en trykket stemning i rommet som var til å ta og føle på. Jeg skjønner at dette er den brøkdelen av et sekund som er avgjørende, for jeg ser med flueøyne (ekstremt slow motion red anm.) at blikket til Ørjan begynner å løfte seg og leppene hans begynner å dele seg og han gjør seg klar til å si noe. Jeg SER at han febrilsk kjemper mot seg selv og jeg er nødt til å få oppmerksomheten hans. Jeg sparker han i foten under bordet. Jeg ser han likevel trekker pusten, og i det øyeblikket jeg skjønnet at nå, nå går det til hælvete så hører jeg, bak oss, en nydelig kvinnestemme som sier; –Okei, jeg kan ta det jeg. ALLE i rommet pustet lettet ut, og applauderte for engelen. Jeg sendte en stille takk ut i universet, og var antagelig like flau som alle andre som ikke meldte seg fordi vi alle har så mye annet vi skal ha gjort.
