Oh the irony - marnahaugen.no

Jeg elsker når ting bare baller på seg, en enkel picnic med Kristine & co i Frognerparken og jeg skulle bare bake bursdagskake til Trym som jeg er fadder til, men så ballet det på seg. Det ble vafler, en salat og så kom Ørjan drassende med grill og pølser også. Så ballet det på seg med gjester, Bettina kom med flokken sin og dermed ble det jo party.

Siden alle spiller Pokèmon så plasserte vi oss rett bak monolitten, Oslos største Pokemonknutepunkt.

Deilig kaos. Etter pølser dro mange på «jakt» og sa ryddet vi opp litt og lagde til bursdag for Trym med Pokemonkake (såklart), vimpler, bursdagsservietter, skal ikke så mye til for at det blir koselig.

Vi lo godt når disse to løp rundt med pokemonmusikk og ropte høyt hvor de fant pokemons. Haha jeg lurer på hvor lenge denne trenden vil vare, hele pokemonspillet må være den største ironien på lenge, komplett idiotispilling unnskyldt av fysisk aktivitet. Jeg ytnytter kilometerene enn så lenge og den tiden jeg får alene med Thedoor for eksempel. -Han får IKKE gå ut alene for å jakte for han går med nesa ned i iPaden (min) og ser seg ikke for i det hele tatt. Så i praksis så går vi tur, kilometer for kilometer mens jeg småkjefter på han konstant for å få han til å løfte på hodet. Jeg gir spillet et par uker, maks. Da må vel de fleste være helt utslitt og dette blir en sommer mange vil huske med et skeivt smil.

Birthdayboy Trym fikk pokemongathering i bursdagsgave.. Det var ikke sånn heeeelt tiden altså, bare nesten. Dexter hører forresten på musikk, han har fremdeles dilla på Adele «Hello» og har nå begynt å få mer avansert lyd på tonene sine, det er veldig artig å høre på hvordan han studerer toner og kopierer de.