Han flyttet inn i nye huset alene

Det ble noen følsomme tilbakeblikk da vi så denne ukas episoder av Bloggerne. Jeg fikk ikke være med på overtagelsen av huset i april, men Bloggerne var der så nå fikk jeg endelig sett det. Midt i overtagelsen så ringte jeg fra Nepal og gråt i telefonen, jeg lengtet så sykt hjem og hadde opplevd så utrolig mye tøft på reisen min som jeg visste jeg ikke engang kunne begynne å forklare. Det å være der og møte mennesker med så sterke historier, å leve like primitivt som de og samtidig vite at hjemme hadde vi nettopp kjøpt oss en diger bolig til en pris som kunne brøfødd en hel landsby i mange år.

Det er ikke mulig å sette seg inn i alt det vi opplevde og jeg har ikke snakket så mye om det hjemme heller etter at vi kom hjem. Hverdagen innhentet oss overraskende kjapt og jeg måtte av naturlige årsaker legge innholdet av reisen på is en stund.

-Men sist uke var jeg i studio og la fortellerstemme på alle episodene og da fikk jeg noen kraftige flashback. Jeg er så utrolig stolt over det jeg har fått være med på. Nettserien heter Motherhood og  har premiere 25 oktober på Aftenposten.no. -Alle episodene blir lagt ut samtidig og vi får møte flere kvinner som har måtte ta flere spesielle valg i den verden de lever i. Noen av historiene ble for kompliserte og fikk ikke plass i serien, men de kommer jeg til å ta tak i selv og fortelle, for det er de virkelig verdt. Som da vi satt i en luftig trehytte og jeg holdt en jente i hånden som ikke hadde blitt tatt på siden moren holdt henne i hånden da hun var liten. Da gråt alle som var tilstede. Lenge. Også hun. Tolken. De på kamera. Det var utrolig sterkt og det var ikke mulig å ta seg sammen så det ble et unisont øyeblikk der alle sammen bare lot det stå til og vi knyttet noen bånd som aldri kommer til å brytes. Den stunden vil samtlige bære med seg resten av livet og jeg skal fortelle hennes historie når tiden kommer.

Nå gleder jeg meg til premieren! Det er en sterk serie, men den er bra, lærerik og opplysende. En gang klikker jeg på produsenten, det er ikke helt likt meg men det skjedde så absolutt og det var definitivt nødvendig. De satte meg i en situasjon der de ikke visste hvordan jeg ville reagere men reagrere gjorde jeg så absolutt og jeg er skikkelig stolt over meg selv nå i ettertid. Fader som jeg har lyst å fortelle hva og hvorfor men det må vi vente med bitte litt til..