Mens jeg vasket håret i dag tidlig så skjedde det noe fryktelig forferdelig. På andre shamponeringen stivnet jeg til da jeg kjente den skrekkelige følelsen som jeg umiddelbart skjønte ville få store konsekvenser. Dette var et symptom på noe jeg har unngått i LANG tid, og som jeg har gått med skylapper for å slippe å ta tak i. Kroppen min har gitt meg flere signaler om dette før, og stadig oftere, men dette her var roperten: Jeg ble sliten av å holde armene over hodet når jeg vasket håret.
Jeg trakk pusten og sukket mens jeg kjente tårene presse på og det gjorde fysisk vondt i magen med tanken på hva som nå venter meg; -Jeg er nødt til å begynne å trene igjen. Fakk.
Det var jo kult da jeg trente masse etter fødselen og ble ganske sterk, men det er jo så.. TUUUUNGT… Det er så.. PES.. -Men nå MÅ det til for dette er jo ikke bare tegn på muskelsvinn, dette er reinspikka forfall. Jeg har til og med begynt å få vondt i ryggen.
Dette faktumet måtte jeg gjøre noe med umiddelbart, det kunne ikke vente engang til jeg hadde tid til å gå på treningssenteret så jeg trakk på meg noen alt for trange treningsklær og tok første treningsøkt der og da, rett på stuegulvet. Før jeg rakk å angre. Dexter stilte opp som PT, snurr bildebombe fra en pappa som holdt på å le seg ihjel.
Tights/genser fra Run & Relax, ikke nytt 🙂