Her kommer noe jeg har skrevet på ganske lenge, uten å føle at jeg har fått det helt til, uten å klage. Det som kommer nå er ment som en erkjennelse, til advarsel for mine medsøstre, og en forklaring på det jeg har opplevd som en vond vinter.

I høst fikk jeg flere advarsler både fra familie og venner om at jeg måtte ta det med ro så jeg ikke gikk meg på en smell. Jeg høre på de, men jeg hørte ikke likevel.  Jada jada, sa jeg. Jeg skal snart ta det litt med ro, alt blir så mye bedre bare jeg får gjort sånn og sånn, og det, og det..

Med skylapper på travet jeg videre, jeg er jo supermarna! Jeg er mamma, karrierekvinne, kone, husmor, alt på en gang. Å la det gå bittelitt utover meg selv gjør vel ikke noe? Om jeg ser på tv eller gjør noe annet spiller vel ingen rolle? Jeg var vel blitt så vant til å være konstant stressa at det var blitt normalt for meg, og når ting oppleves normalt..

Smellen

Da jeg var syk før jul og satt på do som jeg skrev om, til noens frustrasjon (de som mener de ikke har et rumpehull, men der har dere faktisk) så var jeg faktisk skikkelig dårlig. Mye verre enn jeg turte innrømme for andre, jeg bare skjønte det ikke. En natt våknet jeg av at hodet mitt bråkte skikkelig om en sinnykt lang to-do liste. Jeg messet listen igjen og igjen og jeg måtte rope høyt STOPP for å snappe ut av det. Da trodde jeg seriøst at det hadde klikka for meg. Jeg fikk panikkanfall i de enkleste situasjoner, det kunne være at jeg bare skulle kle på ungene og jeg ble i stedet sittende i gangen, svimmel og kvalm og grein. Så satt jeg på do, alt jeg spiste gikk rett gjennom. Var jeg bra et par dager og økte tempoet, så ble jeg dårlig igjen. Det var som at kroppen min sa med hånlig stemme: Å nei du, du skal ingen steder! Du skal sitte her til du har lært, og det kan ta laaaang tid. Det tok to måneder før jeg kunne gå hjemmefra om morgenen uten å være redd for å ikke ha et toalett i nærheten.

Lenge vekslet jeg mellom å ha det bra og å slite med å se poenget eller gleden i hva som helst. Jeg hadde kort lunte og ville helst bare være alene. Jeg fortalte det bare til noen få, for bare å prate om det var slitsomt og ikke minst dritflaut! Jeg måtte holde meg hjemme, jobbe fra sofaen og avlyse alt som innebar å være sosial eller aktiv. Jeg klarte ikke å levere egne unger på skole/barnehage engang og måtte bare smøre meg (og Ørjan) med tålmodighet.

Veien tilbake

Jeg bestemte meg for å gjøre det beste ut av situasjonen. Nå lider jeg heldigvis ikke av flink pike syndrom men for å skåne Ørjan så har jeg outsourcet alt fra husvask til klesvask, matvarer på døra, fy søren så digg. Energien har jeg brukt på familien, som kommer først, og sakte men sikkert har jeg fått overskuddet tilbake. Jeg har ikke sett så mye på tv siden før vi fikk unger! Jeg omfavnet «tilstanden» og gjorde maks ut av den, etterhvert som ting ble bedre så kjente jeg at jeg klarte å kose meg oftere og oftere.

Jeg nullet ut alle to-do listene mine og begynte helt på nytt, og oppgaver ble gjort èn etter én. Jeg har begynt å tenke helt annerledes, ting er ikke så farlig lenger og jeg tar ikke på meg et prosjekt uten å vite at det er gjennomførbart. Nå mot slutten av januar merket jeg at jeg til og med kunne ha gått på trening igjen! -Om jeg bare hadde giddet da. (Vi får se til uka..) Men uansett når det blir, så er den følelsen er helt fantastisk! At jeg har et valg! Og her om dagen tok jeg en taxi og leste en sms, uten å bli bilsyk, hurra!

Endelig, endelig kjenner jeg at jeg er meg selv igjen. Endelig ser jeg meningen med ting igjen. Endelig er jeg glad igjen.

I dag ser jeg at verden ikke gikk under uten meg tilstede likevel, og jeg har mye lettere for å takke nei til ting. Jeg vil  heller gjøre ting skikkelig enn halvveis og jeg kan faktisk ikke være to steder på èn gang.

Jeg har prøvd å være både supermamma, husmor og karrierekvinne, og jeg greide det ikke. Jeg kjenner forsåvidt ingen andre som klarer det heller. Så nå prøver jeg på nytt, med riktig prioriteringsrekkefølge, og det jeg ikke får gjort kan umulig være så farlig ♡

Take care ♡

Når man handler på mannen sitt kort, er det viktig å ta ut tips til seg selv. 

Jøye meg så mange spørsmål som kom inn, jeg må dele opp for å få svart på alt!

Aller først et lite felles svar til en del spørsmål rundt mottagelsen Linni og jeg fikk da vi kom inn som utfordrere. Det skapte en del reaksjoner men sånn i ettertid så kan det forklares med at det virkelig ER kampen om tilværelsen der inne. Den «bobla» folk snakker om var helt ekstrem, og siden dette er mennesker som er ganske vant til å ha sentrale roller i jobben sin så var dette som å komme rett inn backstage. Alt formelt ble lagt igjen i båten og folks sanne jeg blomstret. Haha, det er jo knallgod underholdning om ikke annet. Jeg tåler en støyt, ikke tenk på det!
Jeg hadde gjort det igjen, jeg elsket opplevelsen, også frykten for «Mor Vendela» da jeg kullsvidde andemiddagen til barna hennes..

Hvordan visste dere hva klokka var?

Ingen hadde klokke. Noen visste når sola går opp og ned og etterhvert så er det ganske greit å se på himmelen hvor sola er og dermed ca når på dagen det er. I begynnelsen drev folk og stod opp klokka fem om morgenen før de skjønte hvor tidlig det var.

Når ble det spilt inn? Hvordan klarte du å skjule at du var der?

Innspillingen var i juni i fjor, jeg fikk spørsmål om å bli med på ekstremt kort varsel og satt oppe en hel natt og forhåndsblogget for de fire første dagene. Planen deretter var at om jeg ble borte lenger så skulle Ørjan dele noen gamle gode poster men han klødde jo etter å ghostblogge og begynte å poste gamle innlegg allerede samme dag som jeg dro hjemmefra. Det ble et sammensurium av blogginnlegg, så hadde jeg blitt værende i mer enn fire dager så hadde jeg nok flagget med «Ute på eventyr».

Hva fikk dere ha med inn?

Det var ikke mye! Pakkelisten var veldig kort, det var f.eks to bukser, to gensere, to par sokker, en kjole eller skjørt eller shorts. Bagasjen min ble gjennomgått grundig og jeg kunne velge om jeg ville ha med kun egne klær eller så fikk jeg et utvalg velegnede klær jeg kunne bytte ut med om jeg ville. I morgen skal jeg vise hva jeg smuglet med inn..

Hva gjorde dere med neglene?

Jeg er både negledesigner og løsningsorientert så jeg fant en baufil på smia og filte ned akrylneglene mine. Etterpå stod guttene i kø for å få filt ned sine negler også 🙂

Hvilke toalettsaker fikk dere ha med inn?

Vi fikk utdelt naturtannbørste, tannkrem og et såpestykke hver. That´s it. Ingen deo, ingen hårbørste, ingen kremer.

Hvilke hudpleieprodukter hadde dere?

Vi hadde solkrem på ei glasskrukke, den brukte vi også på grisene. Ellers måtte vi ty til fantasien, hos kua var det vaselin til bruk på spenene etter melking og den ble en redning for leppene ble knusk tørre de første dagene. Jeg lurte med meg litt vaselin i en kopp som jeg hadde på soverommet og smurte lepper og hender med.

Sminke?

Det kom mange spørsmål om hvorfor enkelte fikk sminke seg, men ingen hadde med sminke. Forklaringen på flotte svarte vipper er extentions. Linni hadde ikke med foundarion inn, hun har så irriterende fin hud, men øyenskyggen hennes kan jeg forklare; det er kull..!

Snakket dere med kamerafolkene?

Veldig lite, de er superproffe som tusler rundt oss som fluer på veggen og vil helst ha minst mulig oppmerksomhet.

Hvor mye dopapir var det der inne?

På utedoen hadde vi nok av dopapir, der var også bind og tamponger til damene og kondomer (!) Man vet jo aldri. Det var stor åpenhet om hverandres forstoppelser, for det fikk alle de første dagene. Utenfor doen hadde vi en bøtte med vann, og en såpe så vi kunne vaske oss.

Hva skulle du ønske ble vist som ikke kom med?

-Da Linni og jeg vasket poteter i all ensomhet og lekte «Askepott, Aaaskepott! Er du ikke ferdig med potetene enda? Oppvasken venter på deg!» Da lo vi godt der vi satt ensomme og alene på gården. Og da jeg lærte Linni å slå med Ljå så tullet vi masse med at vi kunne ha vært «Simple Life» der vi stod med lange negler, blondt hår og hver vår høygaffel..